Fjernstyrt lokalpolitikk

For en tid siden fikk vi et anonymt brev fra en som ønsket at vi skulle ta opp raseringen av områdene ved Gjellebekk og også sette fokus på forurensingen av Damtjern

Det er alltid vanskelig å forholde seg til anonyme henvendelser, men tanken har slått meg at det ikke er helt i tida å flagge et aktivt miljøengasjement. Miljøaktivistene skal anonymiseres og skjule seg nesten som gutta på skauen under krigen.

For mange representerer de en trussel mot en livsstil som holdes oppe på livsløgnen om at det gode liv er avhengig av et stadig større forbruk.

Jeg regner med at vedkommende som har tatt kontakt ser på den gigantiske Bauhaus-utbygginga på Gjellebekk som utgangspunkt for miljøbekymringen. Omtrent samtidig med at jeg leser den anonyme henvendelsen, registrerer jeg at Lier har fått en sølvmedalje i NM i næringsliv. Bare slått av Sola kommune, nabokommunen til oljemetropolen Stavanger. Vi har et blomstrende og variert næringsliv, heter det.

Sagt på en annen måte: Det er antakelig greit og forholdsvis ukomplisert å starte næringsvirksomhet i Lier. Jo, det er næringslivet vi lever av. Det er næringslivet som står for verdiskapinga. Men det er det samme næringslivet som har lagt grunnlag for en vekst som har startet fatale prosesser i naturen som vi med all vår tekniske innsikt antakelig ikke kan gjøre noe med hvis vi ikke snur om nå.

Vi skal premiere folk som viser initiativ. Entreprenørene i blant oss som skaper overskudd, som kan investeres i nye verdiskapende foretak. Gulrotdyrkeren som ser at han ka få mer ut av gulrøttene ved å starte saftproduksjon enn å selge dem i bunter. Hans virksomhet er forenlig med visjonen om Det grønne Lier. En visjon skapt av folkevalgte politikere som mener at den gjenspeiler noe sentralt i liungenes sjel. Med et slikt utgangspunkt er ikke all vekst av det gode.

Veksten må alltid knyttes opp mot spørsmål som: Hva er det vi ønsker? Og hvem styrer utviklingen? For knapt et år siden var vi med skrekkblandet undring vitne til hvordan store skogområder ved Gjellebekk i løpet timer ble meid ned. I løpet av like mange dager ble skogbunnen flådd av den røde drammensgranitten, hver kolle, knaus og berghylle i området ble sprengt i filler og steinen knust av et titalls mobile pukkverk, for så å bli kjørt bort av en endeløs rekke dumpere. Så fascinerende, nesten bedre enn på film.

Men hvordan kunne det skje? Det er Bauhaus som kommer, en kjede med flere enn 190 butikker i 11 land. Hvert varehus med varesortiment på flere enn 100 000 varer. Lokale byggvarefirmaer skal få konkurranse. Nå skal lokale trelasthandlere få svi. Her skal det selges billig plank og spiker. Det fins ingen mening i at en hammer skal koste borti 400 kroner. Nei, på Bauhaus blir det billig.

Hit skal vi reise med firehjulstrekkeren, rygge rett inn på lageret og laste opp. Også hjem med nyinnkjøpt spikerpistol, lasermetermål og sager til et hvert formål. Nå skal vi en gang for alle dekke over alt som kan minne om at vi på 70 tallet bygde så nøkternt som mulig for å få statssubsidierte lån i Husbanken.

Vi har erfaring med at gode konsekvensanalyser ofte mangler når politikere sier ja til prosjekter som kan gi raske kroner i kommunekassa. Miljøet har ofte blitt salderingsposten når det er utsikt til å få ny virksomhet til bygda. Store multinasjonale konsern brøyter seg fram, avstanden fra beslutningstakerne og dem beslutningen gjelder blir større.

Og hvem skal si i fra? I dag eies distriktets papiraviser av et investeringsselskap som vel ikke har annet mål enn å gi aksjonærene størst mulig profitt. Hvem vil der spare orkideene på Gjellebekk hvis det skulle få negative utslag på aksjekursene i selskapet.

Nåde den som sier i fra!