Velkommen til Lier

Langs veien mot Liertoppen kan du se dem. Hver dag går mange av dem de drøye kilometerne til Liers mest kjente monument. Rekken med potensielt nye landsmenn og kvinner snegler seg mot vårt kanskje fremste symbol på materiell rikdom. Kanskje skal de ha seg en kaffekopp, kanskje skal de bare kikke på utvalget i klesbutikken, og den nye høstkolleksjonen.

På siden av veien står naboene og skuler. Dette er et lite ønsket syn i glansbildet Lier. Jeg sitter i den rike delen av verden, i ett av de rikeste landene i den rike delen av verden, i en av de rikeste kommunene i ett av de rikeste landene i den rikeste del av verden og hører folk omtale disse menneskene som går til Liertoppen som et uønsket element og en trussel.

Utenfor Liertoppen står bilene linet opp. Den norske bilparken er ikke så bra, har jeg hørt. Sammenlignet med afrikansk, asiatisk og østeuropeisk standard er den sikkert bra. Inne kan man finne alt hva hjertet begjærer og lommeboka tillater.

For noen uker siden stod det lokale politikere i det samme kjøpesenteret og ønsket hele mottaket og alle som bor der langt vekk. Ingen burde være overrasket over at formannskapet i kommunestyret nettopp vedtok at de ikke ønsket permanent drift der. De skjuler seg bak pragmatiske resonnementer og fine ord, men budskapet er tydelig nok. I Lier bor det en del mennesker som ikke er ønsket.

Noen av dem stjeler, noen av dem er sikkert her uten god nok grunn. Ingen jeg har hørt uttale seg, har uttalt seg rasistisk. Det er klart Norge og vesten skal ta i mot folk som har det vanskelig. Bare ikke vi – bare ikke her. En Høyremann sa under valgkampen ”Vi må huske at nordmenn også har trengt beskyttelse hos gode naboer, samtidig må vi høre på beboerne på Lierskogen”. Man ønsker altså en verden der folk i nød skal kunne søke asyl – bare det ikke skjer hos oss.

Ingen tok disse menneskenes parti i valgkampen. Ingen tar deres parti nå. Hvor mange med minoritetsbakgrunn stod på listene under valget? Hvor mange med minoritetsbakgrunn har talerett i Lier? Hvem kan tale disse individenes sak, og ikke bare vedta og vedta, som om kvinner, menn og barn fra 3 verdensdeler er en homogen gruppe – en flokk vi vil eller ikke vil ha?

Fra prekestolen snakker man om Anna Lindh, menigheten spiser vafler og sitter så stille de kan i et hjørne av samfunnet. Hvor er medlidenheten?, hvem er disse menneskenes neste? På barmhjertighetens dag, under en gudstjeneste på bygdetunet jobbet deler av menigheten med å komme i kontakt med seg selv. Det er sikkert ikke bare mangel på selvelsk som er problemet.

Etter noen timer har jeg handlet hummer, kanari og øl. På vei hjem kjører jeg forbi polakkene på Tranby. De står oppstilt på rasteplassen. Alle vet hva de gjør der – de venter på arbeid. De maler huset ditt for en 50- lapp i timen, de klipper hekker og plukker bær. Dette er det så vidt meg bekjent ingen som har noe problem med. At et helt lokalsamfunn utnytter fattige, gir dem jobber uten sikkerhet til lavmåls lønn. Vi skylder på Askerfolk med store villaer, men vet samtidig det er i Lier de står, ikke i Asker.

Snart er det Jul på Liertoppen. Handelsstanden pleier å dra i gang fråtsefesten noen dager ut i november. Da blir det julehandel, marsipan, røde nisser og alt som skal til. Kanskje er vi kvitt dem til da? Så slipper stakkars Ronald, Rimihagen, Dressmannen. Telenor og de andre kjøpmennene på Liertoppen å bekymre seg for at noen utenfra skal naske barberblader. Om noen uker kan vi forhåpentligvis feire hvit jul i Lier.