Alvorlig talt
Trofaste lesere vil kanskje huske at jeg for noen uker siden skrev om hvor redd jeg ble en dag for en del år siden, da jeg klatret opp på Hørtekollens forside og rutsjet mot stupet, forteller ukens petitskribent ---
Og at jeg den gang erfarte at å ta denne snarveien til Øverskauen var like farlig som det var å sykle fra Sylling til Skaret på den tid av dagen da enkelte eksostroll kjørte som om de var formel 1-kjørere og hadde veien for seg selv.
Noen dager etter at petiten sto på trykk ble jeg kontaktet av en liung som ville vite hvor på Hørtekollen jeg hadde klatret, men jeg motsto fristelsen til å besvare spørsmålet. Ville ikke friste noen til å velge samme rute opp mot toppen som den jeg hadde valgt; Mangt tyder nemlig på at vi ikke lærer av andres feil. Det ser vi straks vi setter oss i bilen og beveger oss ut i trafikken. Det er derfor jeg stiller meg selv spørsmålet: Er vi bare redde, virkelig redde, fordi vi har gjort en erfaring?
Skal jeg dømme etter hva jeg ser, har man ikke vært reddere enn at man har puttet mobiltelefoner, cd-spillere, radioer og GPS inn i bilene. Tiltross for at bilen er et livsfarlig transportmiddel, og at det skal lite til før det går forferdelig galt, kjører man rundt med en del rallemikk i bilen som stjeler oppmerksomhet. Dagens bilister må jo være skikkelig teite!
