Angst og fobi

Ukens petit er ved Siri Kitt Nævestad, Sylling

Når var du redd sist? Vi er alle engstelige en gang i blant.

Vi er redde for å få baksmell på skatten, for at vaskemaskinen skal ryke på et økonomisk ubeleilig tidspunkt (som for min del betyr alltid), og for at naboen skal skaffe seg smartere unger eller feitere bil enn oss.

Andre kollektive bekymringer vi mesker oss i er redselen for global oppvarming, de skyhøye bensinprisene, og om, hvor ofte, og i verste fall hvordan man eventuelt skal betale miljøskatt når vi er ute og flyr. Her bidrar den fjerde statsmakt daglig til å så fryktens frø i de åpne sårene våre.

Når jeg først snakker om å fly er jeg inne på sakens kjerne; nemlig de individuelle redslene som suger siste bloddråpe av et allerede melkehvitt ansikt og siste rest av fornuft fra hjernebarken: fobiene.

Ordet fobi er en psykologisk betegnelse det kan være godt å gjemme seg bak. Fobier er per definisjon når man er redd for noe man objektivt sett vet ikke er farlig. Den irrasjonelle redselen kan bli aldeles lammende.

Dette gjør heldigvis at vi faktisk kan proklamere sinnsykdom i gjerningsøyeblikket og dermed forvente å møte et snev av forståelse fra eventuelle skuelystne, ja til og med fra rettsapparatet.

Jeg husker fra nyhetene en tid tilbake en redd dame som led av tunnelskrekk. Etter å ha blitt bøtelagt kraftig for alt for høy fart gjennom en tunnel, fikk hun redusert boten i retten etter at psykologen hadde redegjort for fobien hennes. Hun var rett og slett så vettaskremt at hun måtte ut fort som bare F. Greit å vite til neste gang det blinker i en fotoboks?

Min fobi heter på fagspråket arachnafobi. Jeg, som har natteravet gatelangs i de mest lugubre strøk av Nairobi og Hanoi, dykket med hai, ja endog i mine mest vågale stunder sneket på trikken i Oslo, skal altså fornedres til det totale lavmål så snart en edderkopp finner det for godt å bidra med sitt mindre pene åsyn.

Sist gang var forrige helg, da jeg stablet ved i skjulet. Før jeg visste fobien av det hadde en vevkjerring på størrelse med et middels stort byggefelt tatt plass på armen min.

Videre hendelsesforløp nekter jeg å opplyse om, men fullstendig ukontrollert hysteri er et stikkord.

For å være ærlig har jeg nok sluppet heldig unna. Jeg har enkelte stygge episoder på sommeren og på reisefot, ellers er jeg stort sett fritatt for frykt. Jeg føler inderlig med de som har arachibutyrofobi – angst for at peanøttsmør skal sette seg fast i ganen, eufobi – angst for gode nyheter eller ønofobi- angst for vin. De må ha en knallhard hverdag.

Da jeg bodde i en leirhytte i Afrika fikk jeg tatt og følt litt på fobien min. Ikke sjelden måtte jeg ha hjelp av de lokale for å få fjernet uinviterte åttebente skapninger fra veggene. Det interessante var imidlertid at da jeg fortalte om min frykt, at den hadde et navn og at det fantes mange former for fobier kikket de uforstående på meg.

Redsel for kryp, utover det faktum at de er giftige var ukjent for dem, likeså de andre fobiene vi omgir oss med. Det som derimot skremte dem hver dag var redselen for dødelige sykdommer som aids og malaria, og å ikke kunne skaffe rent vann og mat til familien. De var redd for landeveisrøvere og borgerkriger. For dem er det en trussel som følger dem gjennom hele livet, og det er vel unødig å si at det gjorde meg pinlig berørt over å frike ut over en edderkopp.

Neste gang jeg bekymrer meg over renta skal jeg minne meg selv på at det er så mangt der ute å frykte mer.

Frykt ikke!