Frivillig arbeid i Afrika

Lærer Siri Kitt Nævestad fra Sylling forteller om sine tre måneder i Ghana sammen med venninnen, sykepleier Hanne Helgesen, også fra Sylling.

Siri Kitt har ett års permisjon fra lærerstillingen ved Sylling skole. Nå jobber hun i London (se bildet), før hun drar til Cuba om en uke for å feriere og undervise der.

Her er Sir Kitts beretning:

En regnfull høstmorgen satt vi oss på flyet som skulle ta oss til Afrika. Vi hadde bestemt oss for å gi vårt bidrag til den tredje verden ved å bruke tre måneder på frivillig arbeid i Ghana, nærmere bestemt Walewale, et tettsted helt nord i landet, kun få timer unna grensen til Burkina Faso.

Sent på kvelden landet vi i hovedstaden Accra og gikk rett inn i den berømte veggen av fuktig varme før turen gikk videre via aggressive passkontrollører til en yrende masse av drosjesjåfører og bagasjebærere som gladelig ville ta vare på oss mot en aldri så liten pengesum. Heldigvis ble vi hentet av organisasjonen vår SYTO og innlosjert på et hyggelig lite hotell inne i byen. Der sovnet vi til en salig blanding av eksotiske dyrelyder og hektisk trafikk. I dagene som fulgte fikk vi en innføring i hva som ville vente oss nord i landet og på arbeidsplassene våre, samt en rask introduksjon til ghanesisk kultur og tradisjon. Vi ble også tipset på hvordan vi skulle forholde oss til noen av de vanligste sykdommene som malaria og guienea-worm.

Slitsom busstur
Etter noen dager i den hektiske storbyen satt vi endelig på bussen nordover til Tamale, den tredje største byen i landet.

Vi ble forespeilet en reise på 12 timer men etter tidligere reiser i Afrika visste vi at det mest sannsynlig ville ta mye mer tid. Ghana ligger på tredjeplass i verden på trafikkulykkestatistikken, og veiene har neppe vært utsatt for vedlikehold siden krigen. Vi slapp unna med 17 timer med knærne i ørehøyde, en total breakdown av bussen og tre stopp på heller lugubre toalettfasiliteter. Da ”ekspressen” omsider knirket inn på stasjonen i den nordlige byen Tamale en gang utpå natten kunne vi konstatere at følelsen heldigvis kom tilbake i beina og at temperaturen var enda høyere oppe i nord. Vi tilbrakte natten i byen før reisen fortsatte til vårt endelige bestemmelsessted neste morgen med bil. Halvannen time senere fikk vi for første gang se vårt nye hjem for de kommende månedene.

Ørken og savanne
Walewale ligger langs hovedveien til Burkina Faso og er omgitt av ørken og savanne. Selve byen består av flere små klynger av tradisjonelle runde leirehus med stråtak, og har ca. 5000 innbyggere. Vi ble innlosjert i et ”compound-house” hvor flere små leirehus danner en gårdsplass der det meste av hverdagens aktiviteter foregår. I hytta vår var det to madrasser som lett kunne forveksles med tepper, en krakk og et utall innsektsarter vi ikke i våre villeste mareritt har sett maken til. Etter omhyggelig å ha spikret opp myggnettingen ble vi vist dusjen og doen. Doen var et hull i bakken i en hytte litt lengre oppe i gata. Det tok lang tid å venne seg til at innholdet dette hullet faktisk beveget seg, så løsningen var å rygge inn, sikte og la det stå til. Dusjen var en bøtte brønnvann i et avlukke vi delte med krakilske høner, kyllinger og edderkopper.

Kultursjokk
På gårdsplassen var det særdeles livlig fra morgen til kveld. Nakne, støvete barn lekte hylende rundt og snublet stadig vekk i geiter og kokefat. Damene i gården kaklet i vei til oss på et uforståelig språk mens de ammet, lagde mat og vasket klær. Maten ble tilberedt over åpen ild ute, og snart hadde vi stiftet bekjentskap med de første lokale rettene og lært oss å spise med hendene. Vel- hånda for å være korrekt. Den høyre brukes til mat, den andre til toalettbesøk. Dopapir er en sjelden vare i Ghana. Etter en rundtur i byen og på markedet gikk det for alvor opp for oss at dette ville bli en reiseopplevelse utenom det vanlige. Selv om vi anser oss som relativt bereiste sto det ene kultursjokket i kø for å avløse det andre. Fremmede lukter og uvanlige syn jobbet seg sakte men sikkert inn i sansene, og det var nok mang en lokal helt som fikk seg en god latter av to desorienterte nordboere de første dagene.

Vennlig folkeslag
Vi forsto snart hvorfor ghanesere regnes som et av de vennligste folkeslagene i Afrika. Overalt ble vi hilst smilende velkomne og barna kunne ikke få nok av oss. For flere av dem var vi de første hvite menneskene de hadde sett. Særlig populært var det med blondt hår og føflekker!

Den trykkende heten var et problem i starten av oppholdet, særlig siden det ikke fantes noen måte å kjøle seg ned på. Elvene og innsjøene rundt omkring var fulle av krokodiller, slanger og enda verre; bakterier og mark, så det var utelukket å hive seg uti. Det var bare å tørke svetten og vente på at solen skulle gå ned som en flammende ildkule i vest. Da var det middagstid og like etter det var det som om hele byen døde ut hver kveld, bare en og annen tromme var å høre i det fjerne. Om morgenene våknet vi i halv femtiden til lyden av skrikende esler, skramlende kjeler og høylytte bønnerop fra minaretene. Etter en kopp te og brød til frokost det bare å ta fatt på dagens oppgaver.

Klinikken og skolen
På formiddagene arbeidet Hanne som sykepleier på klinikken og jeg som lærer på ungdomsskolen i byen. Hanne fikk bryne seg på alt fra slangebitt til vaksinasjoner og behandling av malaria og andre sykdommer. To dager i uka reiste hun ut til de små landsbyene i distriktet for å vaksinere og informere om hygiene, spedbarnsstell og ernæring. ”Helsestasjonen” var høyst provisorisk og vekten ble hengt opp i et tre. Hundrevis av håpefulle mødre gikk milevis med syke barn til disse små stasjonene for å få hjelp og medisiner. Årlig dør en million mennesker av malaria i Afrika, av dem først og fremst barn, så det var mer enn nok å henge fingrene i.

For min del var skolehverdagen en ganske annen enn den jeg er vant til fra Sylling skole hvor jeg underviser vanligvis. Skolen besto av flere mindre leirbygninger hvor elevene var stuet sammen på trebenker trinnvis. Alderen spente fra 13 til 23, siden mange blir holdt tilbake fra skolegang av foreldrene for å bidra til arbeidet hjemme. Daglig var det tomme pulter på grunn av malaria og aids. 500 elever delte syv skolebøker og det eneste hjelpemidlet var sprukne tavler i klasserommene. De elevene som ikke hadde råd til notatbøker gikk ganske enkelt ut i sanden og skrev oppgavene der, så gikk jeg ut og rettet når de var ferdige. Som seg hør og bør fikk jeg mitt eget kontor; et bord og en stol i skyggen av et mangotre. Greit nok, så lenge jeg var påpasselig med at ingen av geitene som slentret rundt i skolegården hoppet opp på pulten min og forsynte seg av dagens retting. Dessverre var ikke lærerne på skolen så nøye på om de hadde undervisning eller ikke, og fysiske avstraffelser skjedde daglig. Elever ble slått til blods med grener fra trær, og ofte måtte de stå på knærne i solsteken i timevis som straff for fravær eller manglende lekser. Likevel opplevde jeg dem som glade, høflige og utrolig takknemlige for å få gå på skolen.

Bygging av barnehjem
Gjennom vår vertsfamilie fikk vi mulighet til å delta i et prosjekt som arbeidet for bedre levekår for innbyggerne i landsbyene langs elven Volta. Den var oversvømt i sommer og gjorde enorm skade på bebyggelse og avlinger. Mye av tiden brukte vi på å bygge et barnehjem for de foreldreløse barna i landsbyen Yama. Sammen med frivillige bønder fra lokalbefolkningen reiste vi bygningen lagvis av sand og leire i løpet av en måneds tid. Som takk for dette ble barnehjemmet oppkalt etter oss, og vi ble utnevnt til den ærefulle tittelen ”Queen Mothers of Yama” av landsbyhøvdingen. Ikke dårlig å bli erklært som rojale etter noen særdeles svette og møkkete uker!

Feilærnæring og sykdommer
Vi arrangerte også ernæringskurs for kvinnene i landsbyene rundt Volta, siden både barn og voksne er bedrøvelig feilernærte. Det var en fornøyelig opplevelse med et utall opprømte damer som fikk en gjennomgang av kostsirkelen før de gikk i gang med matlaging som ville satt selveste Ingrid Espelid i skyggen.

Nettene brukte vi på å rense landsbybrønnene for å forhindre nye utbrudd av kolera og dysenteri, noe som har plaget befolkningen mye etter oversvømmelsen.

Gjestfrie mennesker
Arbeidsoppgavene var mange og dagene lange, men takknemligheten vi møtte overalt gjorde oppholdet til en fantastisk erfaring å ta med seg videre.

Ghana er absolutt et land å besøke selv om man ikke vil arbeide der slik vi gjorde. Vi brukte fritiden vi hadde på å reise rundt i landet, og var innom alt fra eksotiske storbyer til gående safari i enorme nasjonalparker. I tillegg kan dette spennende vestafrikanske landet skilte med kritthvite strender, krystallklart vann og som tidligere nevnt, en hjertelig og gjestfri befolkning.

Vi har i alle fall fått venner for livet og håper å en dag komme tilbake og se at barnehjemmet i Yama fortsatt står og at landsbylivet på Gullkysten går sin vante gang uten de altfor store bekymringene.