Med Hennummusikken på høsttur til Spania
Kvelden i forvegen hadde Juel Fuglerud begynt å pakke tunge instrumenter inn i bussens bagasjeplass og allerede rett etter kl. 7.00 satte han kursen for Fagerliåsen der han tok med seg de første passasjerene; Anne Britt Grimsrud med familie.Bussen holdt ruta overmåte godt
Det sies at så lenge apene holder til på Gibraltar skal britenes overherredømme der bestå. Foto: Margit Henriksen
Den lå faktisk langt foran tida på hvert stopp. Folk var ute i god tid både i Lierbyen og på Tranby, men da følget dro fra Kværner hadde man forregnet seg og glemte Thormod og Unni Lærum. De så bare bakstussen på bussen som forsvant i retning pukkverket. Men heldigvis skjønte etterhvert korpsmedlemmene at noen manglet, og bussen snudde og tok dem med. Reste av turen inn til Gardermoen gikk greit og uten forviklinger av noe slag. Vi kom fram i god tid og fikk sjekket inn. Snart satt vi i Sterling Airways flymaskin på vei til Malaga. Det var sterk medvind slik at vi landet en halv time før oppsatt tid.
Ronda ligger ved en dyp kløft
Fredag 24. september
På flyplassen kom Carl Henrik Harlem og ønsket velkommen. Der ventet også Per Arne Sveum; gjestetubaist som hadde måttet reise et par timer før med Braathens fordi vårt fly var helt fullt. Vi fordelte reiseselskapet, 60 i alt, på to busser og satte kursen mot Manilva Beach. Underveis orienterte Ingse Harlem litt om andalucisk landskap og historie. Carl Henrik tok for seg det praktiske programmet for uka. Bussreisen tok omlag halvannen time. Snart kunne vi fordele oss i leilighetene i Manilva. Der hadde vi litt tid til å installere oss og slappe av før vi gikk i nesten samle tropp til en liten nærliggende restaurant der vi var ventet. Menyen denne første kvelden var enten kjøtt; svinefilet, eller fisk; sjøtunge. Folk ordinerte selvsagt drikke og tilbehør av de forskjelligste slag. Da vi skulle betale, tok Carl styringa og bestemte at vi skulle betale 15€ hver isteden for å sitte hele natta og vente på å få vite hvor mange cent den enkelete skulle trekke fra eller plusse på. Mete og trøtte ruslet vi tilbake til leilighetene og sovnet, ulikt for Hennummusikken på tur, utan tonefylgje.
Like før konserten
Lørdag 25. september
Dagen startet med fellesøvelse. Det blåste friskt slik at vi fant ut at den foreslåtte plassen, rundkjøringa bak boligene, var helt uegnet. Men ved bassenget var det ly for vindkastene slik at vi gikk i gang der. Det virket som folk omkring likte det de hørte og korpset fikk applaus flere ganger. Det er ikke vanlig kost på en øvelsesdag.
Banda de la Virgen de la Peña sammen med Hennummusikken i Mijas
Etterpå besto dagens program av en tur til Gibraltar. Noen foretrakk å bli igjen på badestranda slik at det var vel 40 seter som fyltes i bussen. For å komme inn i den britiske kolonien måtte vi finne oss i å være i kø før passene ble kontrollert to ganger. Både spanske og britiske myndigheter måtte se til at alt stemte. Attraksjonen i Gibraltar er klippen som er bebodd av Europas eneste viltlevende apekoloni. Inne i fjellet er det en fantastisk dryppsteinshule som ovenikjøpet rommer en stor konsertsal. Den omskiftende historien til porten til Middelhavet er omskiftende og spennende. Både spanjoler og arabere har kjempet om herredømmet før britene tok over. Alle har satt spor etter seg, og mange står fortsatt.
Ute av kolonien igjen var det tid for to nye pass- og tollkontroller før vi igjen var tilbake på spansk territorium. Kvelden var avsatt til restaurantbesøk; mat må til. Carl Henrik hadde fått råd om at vi burde prøve et etablissement som ligger et kvarters kjøretur inn i landet. Der kunne vi nyte en flott treretters middag som strakte seg inn mot midnatt. I den varme fløyelsnatta under månens ild og til lyden av noen tildels iltre papegøyer hadde vi noen lystige timer før bussen tok oss tilbake til seng og hvile.
Søndag 26. september
Den daglige fellesøvelsen var ekstras konsentrert. Vi forberedete oss til den første konserten der vi skulle møte Banda de la Virgen de la Peña, Bussturen til Mijas, en liten by et stykke ovenfor kysten, tok omlag halvannen time. Vi kom fram i god tid slik at folk fikk ordnet seg litt mat og drikke før vi skulle spille. Det spanske korpset var først i ilden. De vartet opp med en rekke paso-dobler med særdeles kraftige trompettoner slik det gjerne er i Spania. Så spilte vi sammen uten fortgående fellesøvelse. Dewn spanke dirigenten ledet de to første stykkene og han virket svært fornøyd over hvordan vi framførte Coplas og Virgen de la Macarena. Deretter overtok Georgi Deltchev dirigentpinnen og vi spilte Malaga og Møllermarsj. Så var det vår avdeling der vi la vekt på publikumsvennlig musikk. Det var tydelig at folk på torget like det de hørte. Noen tok til og med noen dansetrinn. Da vi avsluttet med marsjen Telemark Bataljon, kom det fram en norsk turist og uforberedt tilhører. Av alle ting var han en barndomsvenn av trompetist Arne Thomas Manger.De hadde ikke sett hverandre på 40 år. Nå ønsket han seg Gammel Jegermarsj. Selvfølgelig fikk han det.
Etter konserten holdt Mijas kommune en mottagelse med lunch for de to orkestrene. Hennummusikken overrakte en hilsen med kommuneflagg til ordfører i Mijas fra ordfører i Lier. Dessuten fikk dirigenten i Banda.. en bolle som Anne britt grimsrud hadde dreiet i tre. Korpset fikk en plaett med inskripsjon og leder i korpset, el presidente, fikk en skål med Lier kommunevåpen. Offisiell representant for Hennummusikken under overrekkelsene var leder Svein Rognlien; benevnt president når korpset er på utenlandstur. Carl henrik Harlem som spiller i begge korps, oversatte underveis til spansk.
Etter mottagelsen reiste vi til huset til Carl Henrik og Ingse Harlem. Det ligger fantastisk til i åsen med utsikt over Middelhavet like til Atlasfjellene i Afrika: De har hage, svømmebasseng og tennisbane og har innrettet seg slik at de både kan holde bena og hodet i form. Vi koste oss noen timer i de nydelige omgivlsene før vi begav oss opp den bratte bakken til spisestedet for kvelden. Der fikk vi hver vår posjon av den spanske nasjonalretten paella. Men før vi kom så langt overrakte Hennummusikken en gave til Carl Henrik og Ingse. De fikk en kniv som Bjørn grimsrud hadde laget av materialer av beste slag. Kniven sto i ei rot og må kinne kalles et smykke for heimen.
Da kvelden kom etter en begivenhetsrik dag, tok vi bussen tilbake til Manilva Beach.
Mandag 27. september
Dette skulle være en roligere dag enn de foregående. Morgenøvelsen startet som vanlig. Dagen var likevel spesiell. trommeslager Egil Fritzøe fylte 63 år og korpset spilte fødselsdagssangen for ham. Men det viste seg som så ofte før; en mandag etter en konsert kan være tung og øvelsen bar preg av det. Likefullt, vi arbeidet oss gjennom en del partiene vi måtte forbedre.
Etterpå var det lagt opp til en tur til Selwo dyrepark. En gruppe på 15 reiste dit og hadde en fin dag. Resten la opp tilegne aktiviteter i den nydelige sommerdagen; været hadde hele tida vist seg fra godsida. Mange var på stranda og i bassenget og hadde en dag av det bedagelige slaget.
Tirsdag 28. september
Vi gikk gjennom hele programmet vi skulle spille på konsert på en svært vellykket morgenøvelse. Da vi var ferdige med den, hadde vi noen timer til ferieliv og formiddagsmat før bussen kom og vi skulle reise til Ronda. Denne byen ligger en drøy times kjøring inn i landet. Vi måtte over en fjellovergang der det var både bratt og luftig i mer enn 1000 meters høyde før veien slynget seg nedover det kusktørre landskapet inn mot Ronda; i sin tid maurernes nesten uinntagelige festning. Byen ligger ved en enormt dyp kløft der det idag er bro. Vi hadde etpar timer til å bese oss og til å få litt å spise og drikke før vi skulle ha konsert på torget midt i byen. Instrumenter, noter og nødvendig skift kunne vi la ligge i bussen sålenge. Så skjeddde det fortvilende at normann Klausen på 1. klarinett ikke fant fram til bussen igjen i tide. Bussen var stengt og sjåføren forduftet da han forsinket skulle hente instrument og noter. Da var det Linda Hansen var reddende engel. Hun spille bassklarinett, men hadde den vanlige klarinetten med for sikkerhets skyld. Da pustet mange svært lettet ut og det med god grunn. Noteforvalter Tormod Brenna hadde dessuten brukt tid før vi dro fra Norge til å samle ekstrastemmer av alle notene for å ha dem i beredskap. Alt var klart to minutter før kl. 18.00.
Sola gikk ned bak hustakene. Rundt torget var restaurantbordene besatt med turister og fastboende. Fontenen rislet i sin sensommersang. Georgi Deltchev hevet taktstokken og vi kunne gå igang med publikumsfrieren A Walk In The Black Forest. Publikum klappet. de koste seg og vi fortsatte. Oppe på en veranda sto et par og rundt scenen samlet det seg stadig flere. Et fjernsynsteam var på torget og filmet oss. Denne ettermiddagen gledet vi mange med musikken vår. I alle fall var applausen så solid da vi bukket for siste nummer, at vi like godt tok den velkjente Gammel Jegermarsj når vi først var igang. Vi var både stolte og fornøyde; full klaff! Konserten på 75 minutter var slett ikke for lang.
Vi rakk å få i oss litt mat før bussen reiste tilbake til Manilva kl. 21.00. Opptellingen viste at at alle som hadde vært med til ronda igjen var samlet. Under fullmånen kunne vi trøtte og fornøyde sving oss over fjellet og tilbake til kysten.
Onsdag 29. september
Det var litt vemodig å ha den siste felleøvelsen på denne turen. Vi gikk gjennom konsertprogrammet for kvelden og drillet de stedene der det kunne oppstå vansker. Dermed var vi klare og kveldskonserten i sjømannskirken i Calahonda var bare noen timer unna.
I mellomtida var det mange som besøkte markedet i Esteponda et kvarteers vei unna med buss. Det var et fint og ikke for stort marked der man kunne benytte sjansen til å gjøre mer eller mindre gode kjøp. Været var fortsatt vakkert.
Det er en busstur på litt over en time mellom Manilva og Calahonda der sjømannskirken befinner seg. Den sto ferdig i midten av mai og er bygget på restene av et gammelt kloster. Duften av nystekte vafler har allerede etablert seg i veggene. Borggården egner seg utmerket for konserter av mange slag. Veggene forsterker lyden og palmegreinene demper den noe..
Kl. 20.00 kunne vertinna ønske publikum og aktører velkommen. Dermed var vi klare og Malagamasjen tonet ut til publikum som foruten de norske besto av noen svensker og finner. Stoffet satt bra og korpset hadde gleden av å kunne gi de besøkende en musikalsk opplevelse de satte pris på. Det å spille de tingene vi hadde øvet mye på fra våren og gjennom sommeren nå for siste gang på svært lenge, var både vemodig og vakkert i de stemningsfulle omgivelsene. Rundt oss sto de hvitkalkede veggene og palmene strakte seg mot himmelsen. Over oss lyste fullmånen, nattemørket var mykt og varmt og foran oss satt publikum med glade ansikter og funlende øyne. To jubilanter satt også der. Vertens mor på Manilva Beach fylte 70 år denne dagen og sjømannsprest dennis hadde begynt å samel gjester til sin 50-årsfeiring. Det var ikke mer enn rett og rimelig av vi spilte Congratulation spesielt for dem.
Hennummusikken hadde gaver med til sjømannskirken. Det var to bøker: Lier år 2000 og korpsets eget 100-årskrift. Presten tok imot og takket. Han ga uttrykk for at nettopp en slik konsert var av de ting sjømannskirken skulle fylles med; det gir folkekirken et innhold som viser at alle er velkomne. Korpset fikk stående applaus etter siste nummer. Det matte selvsagt bli et ekstra. Gammel Jegermarsj er en marsj publikum setter pris på. Vi har spilt den gjennom mange år, men lar oss likevel rive med når vi ser hvor velkommen den er; kjent og kjær.
Torsdag 30. september
Dette var en fridag. Litt forbausede ferienende konstaterte med en viss skuffelse at at korpset ikke øvde til frokosten deres. Mange bruket dagen på stranda. Dønningene brøt dovent mot land, sola varmet fra den nær skyfri himmelsen mens temperaturen både luft og sjø lå på nosrk høysommer godt og vel. Det var en perle av en dag.
Noen reiste rundt i distriktet for å bese seg. De som opplevde mest og kom ikontakt med de forskjelligste mennesker, var nok den gruppa som tok lokalbuss via Estepona til Marbella og brukte dagen der.
Fredag 1. oktober
Selv om mange nok kunne tenkt seg å være lenger, var det ingen bønn. Hjemreisedagen var kommet. Vi ryddet opp i leilighetene og tok farvel med verten Helge Froberg. Carl Henrik og Ingse ble med til flypalssen og tok avskjed med oss der. En uforglemmelig uke var slutt.