Sommer 6

Seks av i alt sju

The shopkeepers of the world hadde Napoleon kalt The British. Det var ikke det som fikk oss til å sette kursen mot mot Portsmouth, snarere det at jeg engang på barneskolen hadde skulket dager og timer for å bygge en modell av Lord Nelsons sagnomsuste flaggskip, Victory.

Originalen lå i dokk i der, godt bevart og tilgjengelig for alle som med egne sanser ville fornemme hvordan England Ruled the Waves. Jeg merket meg at det ikke var mer populært å tjenestegjøre i The Royal Navy enn at døde sjømenn som skulle sys inn i hengekøya fikk det siste stinget gjennom nesa. Ingen skulle kunne simulere død for å slippe unna livet om bord.
Det var forresten like utenfor marinehavnen reisen holdt på å få en bråslutt. Vi hadde fått haik med en Femtitallshumber. Ved rattet satt en rødmusset fyr i tweed, sixpence og løst knyttet slips. Bilen hadde ei jolle på slep. Mannen var bonde og nyskilt. Og ettersom livet likevel var i forandring, hadde han et ønske om å bruke mindre tid på sauer og gress og heller gi seg sjølivet i vold.

Vi måtte gjerne bli med på dagens tur. Det blåste friskt, men vi kunne svømme. Det kunne ikke han, og derfor tok han livbeltet som kunne vært et av mange som ble gjenglemt da Titanic forlot Southampton i april 1912. Skjebnen hadde fart ille med England, skrek han fra sin plass ved rorkulten. Forfall og vanskjøtsel overalt. Den kunne sammenlignes med hva som hadde tilstøtt han.

To parallellskjebner som gikk undergangen i møte. Vi fikk snart vite hvordan han hadde tenkt seg den for egen del. Etter kort tid vi var kloss ved en av supertankerne på vei til oljehavna like ved. Et fryktelig ul skar gjennom lufta i det vi bøyde av for skutesida, sakket aktereut og ble sugd inn i kjølvannet fra kjempepropellene.

Strømvirvlene kastet oss i alle retninger, og vår engelske venn så ut til å fryde seg, noe han ga høylytt uttrykk for. Et øyeblikk ble vi liggende dørgende stille. Men ikke langt unna fikk vi øye på neste tanker for full steam inn leden. En gang var nok for oss.

Vi trakk fram smørekniven fra veska og uten direkte å si det var vi tydelige på at den kunne komme i bruk hvis han ikke styrte mot land. Dødsdriften var heldigvis ikke større enn at han gjorde hva vi sa. Gjennomvåte, matte og skjelvende krabbet vi opp i fjæresteinene. Seilbåten forsvant raskt ut på feltet igjen.

Les også: http://www.liernett.no/?artikkel=finn&shc=sommer+7