Halve vettet borte

Ukens petitskribent Gunnar Langsrud forteller her om hva som skjer med en mann i møte med to nonner på Besseggen -

Hvis dere nå like før vi skal feire jul, undrer om jeg har opplevd noe i år 2010 som er verd å minnes, så er svaret ja: Jeg fikk nemlig et fantastisk jobbtilbud i året som gikk. Men la meg første minne om noe jeg skrev i januar i år, nemlig at jeg en søndag for en del år siden møtte to nonner i det bratteste partiet på Besseggen; to gråtende kvinner som hadde pådratt seg svære gnagsår og så sårt trengte hjelp for å komme seg ned til Gjendeosen før mørket falt på.

Som dere kanskje husker fikk nonnene den hjelpen de trengte, og vel så det. Ja, det virket faktisk som de etter en god stund helt glemte gnagsårene. Må innrømme at jeg brukte atskillig lenger tid enn strengt tatt nødvendig på å plastre nonnenes hæler, atskillig lenger tid enn jeg for eksempel ville brukt på å plastre Einar Gelius og biskop Kvarmes sine hæler, om det var de som der og da hadde trengt hjelp for å komme seg videre. Og grunnen til at jeg tok meg så god tid med plastringen, var som kjent at jeg lik Bill Clinton, har en meget spesiell legning, men at jeg som sagt bruker Compeed i stedet for sigar når jeg vil heve en kvinne opp i den 7. himmel.

Hva jeg tidligere ikke har fortalt, var at disse to nonnene, som altså aldri før hadde opplevd å kjenne en tinderanglerhånd stryke mot huden sin, ba om å få e-postadressen min, for som de sa; “Sjefen vår vil sikkert velsigne deg med noen gudsord når han får høre at du har reddet oss fra å måtte krype inn i en luftambulanse for å komme oss frem til målet for turen“. Og adressen min, den fikk de, selvfølgelig. Men dessverre slet Johannes Paul II med både Parkinson og leddgikt på den tiden, så jeg hørte aldri noe fra ham.
Men til min store overraskelse fikk jeg tidlig i sommer en epost fra Vatikanet, underskrevet av Pave Benedikt XVI; Rapporten fra de to nonnene hadde nemlig dukket opp da paven dro ut en skuff med støv på, som ikke hadde vært åpnet siden den forrige paven døde; og etter å ha lest rapporten, hadde paven tatt kontakt med nonnene; som kunne fortelle at de etter turen på Besseggen ikke lenger hadde følt behov for oppleve hektiske hyrdestunder i det hele tatt; Og nå lurte paven på om jeg kunne tenke meg å bli ambulerende fotsoneterapeut og gjøre forebyggende innsatser i klostrene, som han kalte det. Paven ga videre uttrykk for at han etter å ha opplevd svært mye ubehagelig i den senere tid, var blitt bekymret for hva som kunne komme til å skje i fremtiden hvis de katolske nonnene klarte å oppnå full likestilling, og at han derfor ville være føre var.

Å bli tilbudt en så spesiell jobb av selveste paven, det var stort; Ja. - mye større enn jeg kunne takle; Jeg mistet rett og slett bakkekontakten; Svevde liksom rundt i en slags rus; Inngåtte avtaler ga jeg blaffen i. Møtte jeg venner, så jeg dem ikke, tenkte overhodet ikke på å bestige 2000-metere, eller gå turer på Besseggen osv. Sånn fortsatte det helt til et gammelt ord dukket opp i minnet; at det er når en mann får ubendig lyst til å gjøre en kjempeinnsats for en kvinne, at halve vettet som regel blir borte; Da fikk føttene mine igjen kontakt med bakken, og jeg kom til at det sikkert vil bli ekstremt varmt i disse klostrene dersom ekspertene får rett i at det snart blir mye varmere på kloden enn det er nå, og naturligvis altfor hett for en tinderangler fra Beito; Så jeg meldte fra til katolikkenes overhode at jeg dessverre måtte takke nei til jobbtilbudet, og begrunnet det med at jeg heller vil starte som Vismann og sitte på en stein og veilede rådville folk om liv & levnet, men at jeg først må skaffe meg en reinfell å sitte på, for jeg er så plaget av en kronisk blærekatarr - dette skrev jeg til paven, men lovet samtidig, som et plaster på såret, at hvis han kunne skaffe meg et sitteunderlag som er så varmt at jeg blir i stand til å lufte saker og ting hele året uten at det går ut over helsa mi, så skal jeg gjerne komme ned til Vatikanet en snartur og lære ham hvordan man kan få nonnene til å holde seg på matta til evig tid.

Men uansett hva paven svarer, vil jeg neste år prøve så godt jeg kan å holde de løfter jeg har gitt; blant annet skal jeg kose meg i den nye kafeteriaen til Grethe ved Gjendeosen, og bli med seniorskipper Kåre på båttur etterpå. Og møter jeg juniorskipperen utenfor Spar på Beitostølen (eller andre steder) neste sommer, skal jeg vise normal høflighet og si god dag god dag Harald Rune! Med disse ordene ønsker jeg dere alle en velsignet julehøytid og et godt nytt år med mytji lys og mytji varme!