Flatære ballær

Etter påsken ruller fotballen igjen på toppnivå. Ukens petiskribent, sarpingen Jan Terje Nilsen, som er bosatt i Sylling, gir oss noen glimt fra Østfold, den gang fylket dominerte norsk fotball

Jeg har bodd mesteparten av livet mitt i Østfold. Jeg mener det riktige Østfold, ikke indre eller ytre Østfold, men i hjertet av Østfold.

Langs den sørligste delen av Glomma er det en 17 km lang tettbebyggelse mellom byene Sarpsborg og Fredrikstad. Selv vokste jeg opp i Sarpsborg og fikk den tynne l-en og den brede æ-en inn med morsmelka, eller rettere sagt med husmormelka. Alle mødre på den tida gikk nemlig hjemme og stelte i huset.

I Østfold går alt litt tregere enn andre steder. Folk må stort sett tenke seg om en stund før man svarer på et spørsmål. Ordet stress er nok et fremmedord for svært mange i denne regionen.

Det viktigste for innfødte sarpinger er å slå Fredrikstad i fotball og Stjernen i ishockey, alt annet er underordnet, og slik har det vært de siste hundre år. Når blåhvitt møtte rødhvitt sto alt annet stille. Hvis det hendte at en spiller i enkelte tilfelle gikk over til fiendens lag, måtte forræderen i hui og hast komme seg vekk fra byen. Det var en uskreven lov at alle spillerne måtte være født og oppvokst i Sarpsborg for å komme på laget, til nød kunne man ta med noen fra Rakkestad eller Mysen.

Under de utallige oppgjørene mellom disse fotballgigantene verserte det mange tørrvittige østfoldske historier. En lokal dommerstorhet under disse til tider knallharde trefningene var Knut Tell, en underlig dommer, som vel måtte komme fra Greåker, et merkelig sted midt mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Han ble ofte hentet inn til kampene, muligens fordi det var det nærmeste man kom den lokale objektivitet. Han var en iøynefallende framtoning, totalt skallet og med det handicapet at han stammet veldig. Under en skikkelig knokkelkamp mellom de nevnte lag, så han seg skikkelig lei på alle de grisete taklingene. Han blåste iltert og lenge i fløyta, vinket alle spillerne til seg inn i midtsirkelen og utbrøt:

”Nå nå må må vi vi hæern fløtte meg meg skjerpe oss oss guttær. Vi k k k kan’ke f f forsettæ  s s sånn. N n nå tar vi en  s s s ang, og så  s s spellær vi vi vi vidre”