Sommerens nostalgiske påfyll
Ukens petit er ved Torger Almaas, Sylling, fast medarbeider i Liernett.
Synet blir stadig svkket, men den 82-årige naboen fra min "barndoms grønne dal" er fortsatt i drivhuset hver dag.Den jevnaldrende kona lo med sin trillende latter, da hun fortalte om sitt fall tidligere i år. Dårlige knær og hofter kombinert med en vekt som er en risiko for enhver rask gange natters tider, selv i et hus nesten uten trapper. Ja, det var nå et trinn ned mot soveromsfløya. Hun ramla og den svært, svaksynte mannen hadde ingen sjanse til å få henne på beina. -Æ krabba på firafotan inn på soverommet sjøl, æ da. Både mann og kone lo av det som de mente var et sånn passe lite uhell. Noe hjelp utenfra trengte de heller ikke denne gang.
Det hører med til faste programmet om sommeren å få med seg et besøk til en gammel nabo. Dagens problemer, såvel innenriks - som utenriksnyheter lar vi helst ligge da. Stadig dukker det opp for meg nye historier om episoder som skjedde i barndommens nærmiljø, som oftest morsomme, karaktersistiske, nære skildringer av mennesker og miljø.
Nabokjærringan
Den 80-årige kvinne var en av de "nabokjerringene", som ho Gro snakka om for noen år siden. De var det mange i denne stasjonsbyen i Trøndelag. Alle var hjemmeværende, skjønt ikke alle var ute blant oss ungan med irettesettelser som kunne være nødvendig ("Gro-metoden")
En hadde svakt hjerte, men det store kjøkkenet var nærmest som ei stor stue. Der satt eller lå hun henslengt, mens kamerater av sønnene kunne gå inn og ut. Ringeapparatene var ikke tatt i bruk på landet på femtitallet. Vi gikk opp den bratte trappa opp til leiligheten som var over et bilverksted (som nok var en miljøbombe etter dagens mål)
Vi banka vi på skydøra og gikk rett inn. Damen med det svake hjertet kunne krydre kvelden, like før vi skulle går hjem på de mørke septemberkveldene, med en spøkelseshistorie. Følgen var at enkelte ikke torde gå hjem, men måtte hentes.
Noen få av nabokjærringan kunne også være anonyme. Vi så dem nesten aldri. Kanskje kunne det bli en nødvendig tur på butikken i gata. Ellers levde de sitt liv innendørs, sammen med skurekluter, vaskebrett, strykejern og kjeler. Et par ganger i uka kom fiskebilen. Alle var der, med unntak av disse to-tre, for oss fremmede "moran" i det lille industristrøket. Vi forstod ikke årsaken til at de holdt seg vekke fra den livlige og hyggelige kvinnegruppa. De kunne høres lenge etter at fiskebilen var på vei til kjøpevillige kunder lenger opp i dalen.
Den sure drosjesjåføren
Ektemannen til den ene "innesperrede mora" var muligens en hustyrann, og den minst høflige drosjesjåføren som har hatt bevilling nord for Dovre. Bilen var blank, fin og ny. Han skiftet nok bil langt oftere enn når hans oppofrende kone kjøpte ny hatt.
Apropos drosjesjåfør. En tidligere drosjesjåfør i Sylling ble kåret til den "snilleste drosjesjåfør" av et ukeblad på 1970-tallet. Hans ekstra tjenester bestod, blant annet, i at han hjalp passasjerer inn på sykehuset.
Drosjesjåføren i nabolaget satt bak rattet og sa ikke et ord. Han åpnet aldri døra for en passasjer, noe som var en vanlig gest den gangen. En gang skulle mor og far i selskap. "Sjølen", som vi kalte faren vår, foreslo overfor mor at de måtte ha drosje. - Vi må ringe etter -- ,. - Nei, itj ta hain sure --- kailn, sier bror min spontant. Uheldigvis var drosjesjåførens sønn på besøk hos oss da. Han fikk det svært så travelt med å komme seg hjem -- Om guttungen refererte broderens utbrudd fikk vi aldri greie på. Men jeg mener bestemt at far benyttet naboens drosje senere, uten at det ble noen nabokrise.
Har denne sjåføren levd i dag, kunne han muligens fått jobb i Drammen Taxi, i hvert fall med tanke på servicevillighet. Han ville garantert ikke kjørt fra Drammen til Sylling, for å kjøre ordføreren og ektemann hjem --
Litenskapen
Hos det eldre ekteparet, føler du deg på en måte hjemme igjen, tilbake i barndommens rike. På hjemstedets butikk føler du deg som en fremmed på utkikk etter kjente ansikter fra barn- og ungdomstid. Du ser noen, mwed grått hår og rynker, men de kjenner deg ikke igjen. Du sier ikke: - Hei, kjenner du meg ikke igjen?
Mine foreldres venner er borte, de aller fleste av dem. Men den svaksynte mannen overfor meg forteller at har sin sin hobby inntakt. Det lille drivhuset med veldduftende blomster blir stelt som små barn. Han har jo både lukt, følelser og hørsel intakt!
- Æ ha no nækta hain å sykkel te butikken, no ja, sier fruen noe bryskt. - Det ble noe velt, ja, no renge vi ætte dattera vår når vi ska på haindel, ja, sier med et trykk.
Den tidligere solisten med minner fra et langt sangerliv kan ikke lenger synge sine favorittsanger. - Æ sjer itj notan da, sjø. Et svekket syn som gjorde at han måtte legge vekk sangerkarrieren for mange år siden. Men minneboka med, blant annet, amerikaturnèer som solist med gode Trondheimskor, er et fint smykke i sjelen.
Den dominerende formannen av koret, med den ikke helt stødige stemmen blir også skildret, nå av ekteparets 44-årige sønn som er på besøk. - Huske du pappa, at hains ang så høgt at dirigenten spurte om hain trodd hain va solist? Da ble hain så sur at hain itj sang ei strofe meir dein kveildn:
- Æ ser no fotball på TV, men det e vanskelig å sjå pasningan, sjø. Men det e jo så artig å få me sæ stæmningen.
( Du har kanskje hørt om blinde som har fast plass på Old Trafford I Manchester ----)
Følelsene
To timer går fort i godt selskap. Avskjeden med en takknemlige ordan om at "det e trivelig at du huske å besøke oss" er den "beste feriebonus" å ta med seg inn i høstmørke kvelder --- Og noen tårer i øyekroken til det åttiårige ekteparet registreres også. Det heter visst at "godt vennskap må pleies, og gode minner binder folk sammen" --
Det gikk bra med alle som vokste opp dette strøket i stasjonsbyen. Gjenger var det. Det gikk noen vindusruter. Noe epleslang, og en del tenåringsbråk i gatestrøket var det også. Men nabokjærringan var der på dagtid. Og fedrene var hjemme om kveldene. De fleste voksne hadde røttene i bygda eller lignende bygder. De la lista vennlig, men bestemt og høyt nok, slik at det var mulig å komme over og inn i et ansvarlig voksent liv.
Hva med A og B-gjengen i hovedstaden? Hvor har nabokjærringan og nabokaillan vært? Er det en fremmed kultur for dem? Eller har heller ikke naboforeldran noe å stille opp med i dag? E det gammaldags å forebygge på den måten? Eller er dette irrelevant "oppskrift" til å snu utviklingen i enkelte miljøer i hovedstaden i dag?
.jpg)
.jpg)
