Tenker på de sivile ofrene hele tiden

En skoleasssistent i Lier med mann og barn opplevde at ferien deres hos familien i Libanon, ble forvandlet til et mareritt.

Verken skoleassistenten eller mannen ønsker bilde eller navn i media. Hun skulle egentlig reise alene med deres fire år gamle sønn. Mannen som har bodd i Drammen i mange år, synes det var for varmt å reise til hjemlandet om sommeren. Likevel ble han med. Mannens  familie bor i Seidon, fire-fem mil sør for Beirut, der kona har sin mor, bror og ene søster bosatt. Ektemannen reiste til Seidon med den lille sønnen for et par dagers opphold. Der stortrivdes sønnen, lekende på badestranda, med andre barn. Derfor ønsket sønnen at de skulle forlenge oppholdet hos sin fars familie. Men mor følte at de måtte komme tilbake til hovedstaden. Den oppfordringen ble tatt på alvor, og de vendte tilbake til Beirut. Noen timer senere startet Israels angrep på Seidon og Sør-Libanon.

Mannen tok så fort som mulig kontakt med norske myndigheter, da bombingen av Beirut tok til. Den lille familien var så heldige at de var blant de første 250 som kom med de første bussene fra Beirut til Damaskus. I 40 grader satt de flere timer i bussen i Libanons hovedstad før de kunne dra. Det ble gitt garantier fra israelske myndigheter om at bussene ikke skulle bombes. Bussturen fra Beirut til Damskus, som vanligvis tar to timer på motorvei, ble en lang, angstfull og slitsom reise på andre og dårligere veier. På grensen mot Syria, ble det nok en gang en lang stopp. - Jeg var fortsatt veldig redd, fryktelig sliten og ga uttrykk for det. Ventinga og ekstra gebyrer for å passere gjorde meg sint, sier drammenskvinnen. - Ja, vi kan godt kalle det korrupsjon, sier begge når de forteller at grensepersonell tok ekstra gebyrer for den ekstraordinære grensepasseringen. - Sinne og frustrasjonen spredte seg også i bussen, forteller kvinnen.

I den norske ambassaden i Damaskus ble de velig godt mottatt. Det var også psykologer der. Det var satt opp telt slik at alle fikk ly for natta.

Turen fra Damaskus med SAS-flyet til Gardermoen gikk fint. De roser også mottakelsen de fikk på Gardermoen. Halvannen uke etter hjemkomsten sliter de med søvnproblemer. Sønnen, som er i barnehagen igjen, har nok ikke forstått helt hva det dreier seg. Mannen må ta sovetabletter, mens hun er veldig urolig for sine nærmeste som bor i en blokk i Beirut som fortsatt står uskadd. På TV har de sett bomber som har rammet store deler av Beirut. - Er det blokka til familien min som blir truffet nå? tenker jeg, sier kvinnen. Hun har telefonkontakt med familien flere ganger daglig.

De har avslått å la seg intervjue av Drammens Tidende, selv om de nok har en annen versjon enn det som enkelte har sagt til den avisa. Hizbolla-sympatiserende Sjiha-muslimer bosatt i Drammen fremstiller det på sin måte, hevder de. Penger kan ikke erstatte tapet av de sivile, spesielt de stakkars barna som er drept. - Vi kjenner en familie som mistet flere barn. Bilen deres var på vei fra Beirut til Damaskus, da den ble bombet. Vi tror ikke den vanlige israeler slnker noe slikt. Men vi forstår ikke at de militære ikke kan unngå å bombe en sivil bil. Angrepene på de sivile målene er uforståelige, sier de.

- Jeg ville gjerne ha fått min mor hit, men hun ville ikke. Hun er nylig hofteoperert, så hun velger å være der i Beirut. Både min bror og min søster må jobbe litt. Broren prøver å ta seg frem gjennom byen med bil og jobber fire timer hver dag, mens min søster som er tannlege har pasienter som hun må ta seg av, sier kvinnen som stortives i jobben i Lier. Men tankene går til familiene som har mistet sine -- Det  har vært en tung tid før et nytt skoleår tar til om noen uker.

Illustrasjonsfoto: BigFoto.com