Livskraft og medmenneskelighet
Han stopper opp, smiler og rekker meg hånden. – Hvordan har du det? – Takk, bare bra. – Og du, da? , spør jeg. – Jeg har prostatakreft, sier han rolig og uanfektet. Åpenheten gjør meg litt stum. Kreft, tenker jeg. Snart døende? --- Hva skal jeg si? Han kommer meg i forkjøpet.
-- Jeg er jo tre og sytti år. Jeg er jo en gammel mann, sier han og smiler – kanskje som et svar på mitt medlidende ansiktsutrykk. Jeg tenker etter og har hørt at en gammel mann nødvendigvis ikke har så kort levetid igjen med en denne kreftformen. Jeg antyder det, men han snakker det bort.
I stedet begynner han å fortelle om et par nære familiemedlemmers helsetilstand. Det bekymrer han. Han er jo en gammel mann. De yngres ve og vel er det viktigste nå, prøver han å understreke.
Livet ble helt annerledes for han og hans landsmenn for 12-13 år siden. Gale politiske klarte å skape hat og fiendskap mellom folkegrupper. Navn som Sarajevo og Srebnenica gir oss nordmenn fortsatt vonde følelser, men hva med følelsene til dem som forsøkte å tilpasse et nytt liv her hos oss? --
Bitterheten og hatet har ikke denne gamle enkemannen. Han formidler en stolthet over barn og barnebarns fine tilpasning til Lier-samfunnet. Han finner stor glede og trøst i den så og si daglige kontakten med dem.
For noen år siden gikk han på norskkurs sammen med en jevnaldrende landsmann. De hadde også felles barnebarn. To kunnskapsrike menn som beriket klassemiljøet. To erfarne menn som ga både lærere og medelever noe å tenke på. Menneskelighet og toleranse var deres våpen mot krigens bitterhet. Det var en glede og en selvfølgelighet at de fikk hospitere etter at deres timer var brukt opp.
Takknemligheten over å kunne komme til et fredelig land, utrykket hans kunstneriske venn på Lierdagene for noen år siden. Liungen og statsminister Torbjørn Jagland fikk overrakt en tegning, med påskriften: Takk, Norge! Et uforglemmelig øyeblikk for oss liunger, kanskje også for Torbjørn?
Hans venn valgte å reise tilbake til sitt krigsherjete land med sin kone, ikke bare for å være en støtte for resten av familien. Den kunstneriske venn bruker sin juridiske kompetanse til å hjelpe sine landsmenn. – Det er mange, mange som trenger hans hjelp, sier den solbrune og tilsynelatende friske og humørfylte mannen, når jeg på nytt treffer han en varm julidag i sentrum av Lierbyen. Han går sine daglige turer. I dag er han kledd i shorts. Han tørker svetten.
-- God sommer! -- Takk, jeg håper å se deg snart igjen, prøver jeg å si med overbevisning. Han smiler. Han vinker adjø.
Jeg har lært enda mer om den gamle mannens livskraft og medmenneskelighet.