Fra novisiat til kunstnerskap

I St Hallvard kloster i Sylling endte nonnene sitt virke i 1957. Mens angen av fordums sortkledde kvinner pirrer fantasien og den stolte, hvitreiste bygningen ønsker velkommen, anes magi - stille ro - litt sånn ærbædig fordragelighet - kunst!

Det er kunstneren Ragnar Olaf Hauge, produsent Kristin Akasi og kunstformidleren Anne Gravdal som residerer den ærverdige eiendommen i østre Sylling nå. Inne i den gamle spisesalen - der nonnene inntok sine måltider - oser det av gjestfrihet og raus standard. Klassisk musikk, hverdagslig tematikk og frodige digresjoner tråkler nye refleksjoner. Det må være noe med dette stedet og noe med disse menneskene – formidling av livskunst og kunst – det er bare å nyte og ta i mot!

  Kristin Akasi og Ragnar Olaf Hauge.

Villa St Hallvard, parken med skulpturer.

Villa St. Hallvard
Hauge, Akasi og Gravdal har tryllet frem forgangen idyll. Den gamle klosterhagen står i regnet og nikker. Gressganger og blomster og løvverk favner skulpturene til Hauge. De har merket eiendommen med sin eksistens og ser ut som de alltid har stått her. Det er som en svart kjortel streifer mot irret kobber.
Hauge leder an inn i kjøkkenet sitt. Akasi byr på kaffe. Hauge forklarer sitt virke. – Jeg er forsker, sier han. – Bak alle mine arbeider og uttrykk ligger spørsmålet jeg forsker på, hvorfor er vi her?
Litograf, keramiker, skulptør, fotograf, filmskaper, maler. For egen del tenker jeg – livskunstner. I egne øyne – et menneske som bruker materien for å utforske det. Hauge filosoferer over livet. – Plan A = det du har vært, plan B = det du ønsker å være og plan C = det du ikke kan se = det du skal ta i mot med glede, smiler kunstneren ved det rause kjøkkenbordet.
Hauge tipper tilbake i tid – helt til Hans Nielsen Hauge. Hauge? Jada disse to er i slekt. Om livets viderverdigheter er de kanskje ikke å sammenligne, men store tanker har de som fellestrekk – så visst.

Klosterkirken ute; Villa St Hallvard

St. Hallvard kloster
Klosteret ble opprinnelig bygd som sommervilla for den katolske biskopen Johannes Olav Fallize. Den sto ferdig i 1907 og kapellet ble reist i 1913. Det var den katolske menigheten i Norge som skaffet midler til dette for å markere biskopens 25 års jubileum som katolsk geistlig i landet.

Bakgrunnen for novisiatet var et økende behov innen sykepleie og menighetsarbeid. Rekrutteringen tok seg opp etter hvert og søsterordenen åpnet hospitaler i flere norske byer.
Nonnenes hverdag startet ved fem-tiden på morgenkvisten - bønn og meditasjon. Ellers besto dagen av undervisning, praktisk arbeid, flere bønner, skriftlesing og andakt. Men sosialt samvær var tydelig fokus. I spisesalen som i dag er et gedigent kjøkken sitter samtalene fortsatt igjen i vegger og tak. Huset bærer preg av lystige disputter fremført på fremmede språk. Nonnene kom vesentlig fra Liechtenstein, Nederland, Belgia, Tyskland, Frankrike og Polen. For en nydelig bukett de må ha vært i klosterhagen.
Sviktende tilgang på noviser gjorde at novisiatet ble lagt ned i 1957. Eiendommen sto tom til Olav Skaar kjøpte den i 1968. Samme år ble kapellet avvigslet. Bygningene ble nå benyttet til tjenestebolig for ansatte på Skaar.
I 1987 livner det til i det gamle klosteret og Villa St. Hallvard puster igjen.

Klosterkirken.

Maria med Jesusbarnet.

St Hallvard Liers helgen, glassmaleri

Levende Villa

Akasi, Gravdal og Hauge synes det er hyggelig at det gamle kapellet fra 1913 fortsatt er et rom i bruk. – For ikke lenge siden hadde vi foredrag her, smiler Akasi. Og hun beretter om utstillinger, konserter, vigsler og faktisk nå også en katolsk dåp.
Historien om den talentfulle akvarelleleven Kristin manes frem av Hauge. – Hun var så dedikert, smiler han og Akasi legger til at hun hadde et inderlig ønske om å lære å trykke dyptrykk. Med varsomme stemmer og inderlighet forklarer de to prosessene i et grafisk trykk. Lidenskapen høres knapt – den kjennes – svelges - og to ihuga visuelle kunstnere eier nå også ordets makt - mens gåsehuden reiser seg på oss som tar imot.
Tiden flyr – avskjed – men velkommen tilbake. Det gamle korset på kapellet er brukket. Hauge har tegnet et nytt – det har symboler og tematikk som passer seg fordums prakt – og vi er invitert til avdukning. Villa St. Hallvard har evnet kunsten – magi - og godt å være til. Akkurat nå behøver jeg ikke vite hvorfor jeg er her – det holder med at jeg faktisk er her. Nedover den ubesudlete innkjørselen - den som bare er til for at noen bruker den - hvisker det noen franske pikestemmer fra syrinhekken, mens jeg tenker på den planen jeg ikke kan C.