Kunsten å sitte eksamensvakt

Endelig er dagen her som jeg IKKE har lengtet etter

Det er nemlig tid for skriftlig eksamen i engelsk! Riktignok er det ikke jeg som skal opp, for jeg skal jo bare være eksamensvakt. Bare og bare fru Blom…det hele er å regne som en tålmodighetsprøve av dimensjoner. Tålmodighet er en dyd, noe jeg i utgangspunktet har nok av, men disse fem timene og femten minuttene tærer selv på en standhaftig sjel som meg. I følge regler og retningslinjer for tilsyn i grunnskolen skal vi lærere nemlig ”(…) ikke være opptatt med noe som ikke har med tilsynet å gjøre”. Så da er det vel bare å belage seg på å sitte og stirre tanketomt ut i lufta da på det som definitivt er årets lengste og kjedeligste dag…

Klokka ni er vi i gang. Ti spente elever på rom 203 skal avlegge sin første eksamen noen sinne. Jeg tenker brått tilbake, og begynner å telle hvor mange eksamener jeg har hatt siden jeg debuterte med engelsk på ungdomsskolen. Jeg kommer til at det må være et titalls, før tankene mine kretser over til planene for sommerferien. Og slik vandrer tankene fra det ene til det andre uten spesiell sammenheng. Så helt tanketom virksomhet er det dog ikke. Nei, å sitte eksamensvakt gir en sjelden mulighet til å få kontakt med sitt indre og til å filosofere over livets små og store spørsmål. Tid til ettertanke kalles det på pent. Selv er det ambisiøse målet for dagen å lade batteriene og oppnå en fullstendig sinnsro – ja kall det gjerne et livets nirvana. I en stressa hverdag er det jo ikke alltid like lett å få tid til å bli kjent med seg selv, sine egne tanker og følelser og sin egen sjel. 

 
Det er musestille på rommet. Skjønt, helt stille er det ikke, da man hører lyden av fingertupper som slår mot tastaturet. Klokka på veggen kan også så vidt høres. Tikk-takk…den snirkler seg framover. Sekundviseren går ufattelig sakte. Kan det være mulig at bare en halv time er gått? Jeg kontrollsjekker mot egen klokke, og ser til min store ergrelse at så er tilfelle. Og så endelig – ja endelig skjer det noe. En colaflaske faller i gulvet, og bruser over, noe som vekker munterhet. Det mest underholdende denne dagen, noe som i grunn sier sitt.

 
En av de håpefulle rekker så opp hånda. Men jeg er for treg i reaksjonsavtrekkeren. Det hele fortoner seg nemlig som en intern konkurranse om hvem som skal ile til først. Neste gang, tenker jeg, skal jeg være på tå hev. Plutselig skjer det noe igjen. Strømtilkoblingen til en av pc’ene faller ut. Jeg letter på rumpa, og plugger den inn igjen. Endelig føler jeg meg en tanke nyttig. Først etter to timer må en elev følges på do. Du verden hvor godt det er å kunne bevege seg ut av rommet, og se noe annet enn de fire klasseromsveggene. For ikke å snakke om at man kan bevege leppene og bruke snakketøyet.

 
Jo mer klokka blir, jo trøttere blir jeg. Uff – skulle ønske jeg kunne få en av de to Battery-boksene som den ene eleven har med. Øynene glipper nemlig, og jeg må konsentrere meg for å holde meg våken. Men sovner gjør jeg heldigvis ikke. Dagdrømmer gjør jeg derimot – drømmer meg bort, drømmer meg tilbake, drømmer meg fram i tid, drømmer om kjærligheten. I vinduskarmen ligger det en ballerina som jeg har lyst på. Ballerinakjeks altså. Men jeg klarer ikke å unngå å drømme om at det utenfor vinduet er en gruppe ballerinadansere som fryder mine øyne. Slike irrasjonelle og fullstendige meningsløse tanker svever gjennom hodet hele dagen.

 
Skuffende nok må jeg etter endt eksamenstid konstatere at jeg ikke akkurat nådde noe livets nirvana. Til det var jeg for lite fokusert og konsentrert. Jeg klarte aldri å innta det man gjerne kan kalle en meditativ holdning. Jaja…men jeg fikk nå om ikke annet noe å skrive om i denne ukas petit. Og til dere 10.klassinger: Håper eksamenen gikk bra. Tvi tvi