Den magiske lille hvite ballen
Ukens petit er ved Ulla Nævestad, Sylling.
Jeg har vært på kurs, -grøntkortkurs på Holtsmark golfbane. Grønt kort gir adgang til ”Den Store Banen”. Det er der de grommeste golferne går, de med lang erfaring og lave handicap.
Men selv når vi nybegynnere omsider har fått det ettertraktede grønne kortet i lomma, må det trenes. Adgang til banen betyr nemlig ikke nødvendigvis at man har noe særlig på banen å gjøre. Langt ifra.
Trene gjør man på treningsbanen eller på driving rangen. Selv de gjeve golferne trener slag på driving rangen.
Der står vi da, nybegynnere og drevne, side om side på hver vår oppstillingsplass med grønne bøtter fulle av små magiske hvite baller.
Selv har jeg funnet en ledig plass omtrent midt i feltet. Her skal slagene perfeksjoneres!
Så, mens jeg står der i dyp konsentrasjon og forbereder slaget mitt, aner jeg at hun som står foran meg svinger kølla.
Ørene mine oppfatter at det synger harmonisk idet hennes kølle treffer ballen. Lyden levner ingen tvil om fulltreff. Fra øyekroken ser jeg ballen hennes fly som en hvit svale i rett linje gjennom luften inntil den lander elegant 150 meter unna. Der står sannelig en dame som virkelig kan sine saker, ja. Stressnivået stiger merkbart ved tanken på egne manglende ferdigheter. Konsentrasjonen er brutt. Hele prosedyren som jeg lærte på kurset gås mentalt gjennom på ny:
Riktig grep om kølleskaftet, oppstilling i passe avstand til ballen, lett bøyde knær, rett rygg, rette armer i trekantform, vekten på høyre bein. Så svingen: Vri skulderen, ut med rett venstrearm til høyre, så ned, treffe ballen, flytte vekten til venstre bein og armene opp igjen til venstre.
Den magiske lille hvite ballen ligger der på sin ”peg” og bare venter på fulltreffslaget. Nå!
Armene mine faller mot ballen, ørene venter spent på harmonilyden og øynene forbereder seg til å nyte synet av svaleflukten. Da lyder en kort og tørr, ekkel tone og ballen flakser som en forvirret høne rett til venstre før den stanser med et hopp 20 meter unna. Helbom! Igjen og igjen.
En vennlig sjel på plassen bak trøster: ”Vi har alle vært nybegynnere. Friskt mot! Ikke gi opp!”
Merkelig mye hyggelige folk på denne driving rangen! Stressnivået synker og tryggheten stiger til behagelig høyde . Og midt i blant oss går gudene selv, golfproene og strør om seg med vennlige oppmuntringer: Mist baller og peger og hva du vil, men mist ikke motet!
Da, takk og pris; kommer endelig en fulltreffer! Det er dem vi nybegynnere lever på lenge, lenge.
Men, hva i all verden er det som gjør at travle mennesker i alle aldre bruker det meste av fritiden sin på å lære hvordan man klasker til en ball? Hvilken uimotståelig magi er det denne lille hvite ballen utstråler? Selv mennesker som i årevis har sverget på at de aldri i livet kommer til å spille golf, står vitterlig der på driving rangen og slår og slår. Er det en form for spillegalskap? Vil det snart komme et forbud fra kulturdepartementet?
Hva er den lille hvite ballens magi?
Lek, spill og moro eller alvor, sport og konkurranse? Se, det er opp til de golfgærne selv.
Bare for ordens skyld: Jeg er blitt en av dem.
Må Giske forby, og det blir tidenes slag!
