Den som sover synder ikke

Ukens petit er ved Rune T. Berg, Tranby

Jeg er så trøtt! Så forbanna trøtt! Men får jeg sove når jeg skal? Neida, neida, neida. Ikke snakk om. Ligger og vrir meg rundt og rundt, den lange viseren på klokka går rundt og rundt den også i takt med mine kroppslige bevegelser, mens jeg i frustrasjon tenker: ”Er det ikke snart morgen?”. Svarte natta heller – enda tre timer igjen. Natta blir et laaangt gjesp. Gudene vet hvor mange sauer jeg har telt, for ikke å si hvor mange drømmer jeg har knust på denne nattevåkinga.

Ja ja, får vel prøve å lese meg inn i tornerosesøvnen da. Nytteløst! Er stuptrøtt, men klarer ikke å koble ut. Inntar ikke den sårt tiltrengte og akk så livsnødvendige hviletilstanden der bevisstheten fortjenstfullt blir nedsatt etter en hard dags intens tankevirksomhet. Kan ikke skjønne hvorfor, for uthvilt, opplagt og høy på noe er jeg da slett ikke. Eller forresten? Kanskje er det nettopp høy på forventning, spenning og tenkning jeg er? Kanskje er det bekymringene og tankene knyttet til morgendagen som svirrer i underbevisstheten? Kanskje er det stress som er årsaken? Ikke vet jeg, men ønskverdig er det i alle fall ikke.

Misforstå meg rett, men jeg har egentlig ikke søvnproblemer. Bortsett fra i natt da. Og en natt er en natt for mye spør du meg. Ikke blir jeg premiert med en knute i russelua for våkenatta heller. Uten sammenligning for øvrig, men kall det gjerne de lange knivers natt, for jeg skulle mer enn gjerne hogd i hjel denne natta. Apropos det å drepe natta. I gamle dager da jeg var ung og lovende, trodde jeg med mine barnlige filosofiske betraktninger på fullt alvor at jeg døde når søvnen inntraff. Egentlig ikke så dumt tenkt, da søvnen i følge den gamle romerske Cicero er et godt bilde på døden. Og den greske forfatter Homer har på sin side sagt at søvnen er dødens bror.

Men snorke gjør man i alle fall ikke når man er død. I alle fall ikke til sjenanse for den dennesidige verden. For hva er vel mer plagsomt enn å dele seng eller rom med en snorker. Enda verre er det med et ustemt og falskt snorkekor ala når mine foreldre vegg i vegg setter i gang med sine naturgitte blåseinstrument. Lyder verre enn en gjeng 5.klassinger som lærer å spille blokkfløyte det gitt. Det sier vel det meste. Sier som den engelske forfatter Burgess: ”Le, og verden ler med deg. Snork, og du sover alene”.

Nå er det likevel ikke snorking som er problemet mitt i natt. Ligger nemlig og lytter på hvert sekundslag, på hvert hjerteslag. Kanskje det er døds- eller søvnangst jeg lider av? Nei, kan ikke være det, da jeg om ettermiddagen er i mitt søvnens okke som. Da sover jeg som en stein – kan hvis jeg vil sove timevis. Henger vel sammen med manglende og ustabil nattesøvn det da men.

Nå røyner det på her gitt… øynene er i ferd med å gli igjen. Bokstavene på skjermen flyter, ja det går mer og mer rundt for meg. Endelig! Et godt omen det! Kanskje denne skrivinga hjelper? Har brukt denne novembernatta til noe fornuftig tross alt. Det vil si – det er det vel opp til deg som leser å avgjøre. Om petiten er søvndyssende, så er det også meninga da J

Håper nå på besøk av Jon Blund – og det litt brennkvikt. Skarve to timer til jeg, som det A-menneske de lux jeg er, endelig kan si: ”Morgenstund har gull i munn”. Får vel legge hodet på puta igjen nå. Bør jo møte elevene mine litt opplagt, tar seg dårlig ut med Rimiposer under blodsprengte øyne liksom. Trenger ikke akkurat se ut som om jeg har herja på byen hele natta heller… for som vi alle vet; ”den som sover synder ikke”. Men pokker heller – akkurat nå hadde litt natterangling vært å foretrekke. Våkenetter ellers er så ufattelig kjipe! Takke seg til et actionfylt mareritt!

”So ro lille mann, nå skal Rune sove, alle barn i dette land ligger nå og sover”. Bortsett fra meg da…inntil videre i alle fall.

God natt J