Når mor klikker

Ukens petit er av Siri Walen Simensen, Egge, journalist i ukebladet Hjemmet.

”Mamma, er du gal. Du klikker for ingen ting!” Ordene kom til meg i morgentimene i dag. Det var sønnen min på 11 år som forferdet så på meg da jeg veivet med armene og nærmest hylte at det ikke er lov å stå på sofaryggen. Uten forvarsel blåste jeg meg opp og ble kjempesint.

Reaksjonen var uten tvil alt for voldsom, sett i relasjon til regelbruddet. Enden på visa var at jeg måtte be om unnskyldning fordi jeg reagerte som jeg gjorde. Sommerferien er over for oss voksne, mens barna ennå har fri. De løper rundt her hjemme mens jeg sitter på mitt hjemmekontor og forsøker å etterleve arbeidsgiverens forventninger. Etter seks ukers fri, bør du levere. Presset gjør meg irritabel og oppfarende. Det er ikke barnas skyld.

Jeg vokste opp med en hissig mor, som smalt fra seg rett som det var. Som barn lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle fyke i taket fordi to søsken småkrangler litt. Nå erfarer jeg arvesynden. Ingen ting trigger humøret mitt verre enn krangling. Det er som om egling og kverulering vrir om på en ”mist kontrollen”-knapp. ”Det eneste jeg vil er at dere skal være venner!”, er setningen jeg har sagt flest ganger gjennom denne sommeren.

Hver gang jeg har vært så sint som nevnt her, sier jeg til meg selv etterpå at jeg må bli flinkere til å overse detaljer, og at søsknene selv må få finne ut av uenighetene. Sannsynligvis trenger jeg hjelp, sier jeg trist til meg selv. Sannheten er at jeg ikke klarer å etterleve eget ønske. Impulskontrollen svikter. Det er ikke det at jeg slår eller på noen som helst måte kan kalles en barnemishandler, men jeg snakker forferdelig høyt og stramt. Etterpå forakter jeg meg selv fordi jeg ikke er mer diplomatisk og tålmodig.

Barneoppdragelse er en vanskelig ting. En gang gjorde jeg et intervju med en barnepsykolog om temaet. Hun snakket om hvordan vi helst burde skjøtte foreldrerollen. Alt hun sa, stemte med min ide om hvordan det optimalt sett skulle ha fungert. Jeg rakk å tenke at jeg følte meg totalt mislykket som mor, før jeg hørte meg selv stille spørsmålet: Klarer du å gjøre alt etter boken?

Det ble stille noen sekunder. Så fortalte hun at hun noen dager i forkant hadde blitt så desperat at hun hadde gitt sin yngste sønn en klaps på baken. Han hadde syklet ut av gårdsplassen uten lov, og hun ble redd og sint. ”Hver dag tar jeg meg selv i å reagere i strid med egne ideer om hvordan ting bør være. Også jeg svikter”, innrømmet hun.

Vi er bare noen stakkars mennesker, og ting blir ikke som vi drømmer om. Å være forelder er ingen lett sak. Det jeg lærte i samtalen med barnepsykologen var at det er godt nok å være bra nok. Det viktige når vi har overreagert, er at vi ber om unnskyldning og forklarer at også voksne gjør feil.

Nå er det skoletid igjen, og alt skal normaliseres. Barna skal tidligere i seng, tidligere opp og gjøre lekser. Innstramningene i friheten de har hatt, blir møtt med høylydt protest, men jeg har lovet meg selv å holde tungen rett i munnen. Rolig, avbalansert og konsekvent skal vi gå inn i rutinene igjen.

Livet som mor er rikt på gode og mindre gode øyeblikk. Bare siden jeg satte meg ned for å skrive dette, har jeg fått to klemmer av sønnen jeg kranglet med på morgenen i dag. Lykken for meg er at han kjenner meg og vet at jeg høres verre ut enn jeg er når jeg KLIKKER.