Line Baugstø på Tranby skole

Denne gangen har vi ikke den tradisjonelle reportasjen fra besøket, men går rett på intervjuet. Tradisjonen tro er det laget av Kjersti Sofie Løvåsdal Halvorsen fra 9. klasse på Tranby.

- Kill your darlings

«Jeg har jo blitt modnere som menneske på disse årene. Så jeg ville tro at det preger bøkene mine. Jeg har nok utvikla meg som forfatter, det tror jeg. Jeg føler meg tryggere, tror jeg, føler jeg har mer å skrive om, for jeg har levd et liv.» 22 år har det gått siden 1986, da debutromanen «Reise i gult lys» kom ut. Baugstø forklarer at mesteparten av den er basert på egne opplevelser fra en reise i Sør-Amerika hun selv hadde på den tida. Da vant hun Gyldendals konkurranse for skrivende kvinner.

«Det er alltid gøy når du får boka for første gang i hånda. Det er ikke mindre gøy nå enn den første boka. Akkurat den følelsen der, av å få boka i hånda, den er helt storveis, altså.» Boka fikk gode anmeldelser, og Baugstø forteller at det var en fantastisk følelse for en 22-åring å få høre at boka hennes skulle gis ut.
«Jeg skalv i beina da jeg fikk høre det,» sier hun og smiler.

Ni bøker har det blitt siden 1986 og debutboka. Barnebøker ble det ikke før etter et par år som forfatter. Hun forteller at datteren hennes ba henne skrive en bok til henne.
««Jada,» sa jeg,» forteller hun.
««Det skal jeg gjøre.» Men så glemte jeg det jo. Etter en stund spurte hun: - Mamma, hvordan går det med boka du skulle skrive til meg?. Og da måtte jeg jo bare skrive den ferdig.» Resultatet ble barneboka «Tuva og skrotnissen», ei bok om ei rotete jente og en nisse hun oppdager i alt rotet. Baugstø forklarer at det kanskje er den boka hun har brukt lengst tid på.
«Fire år.» Hun forklarer at vanlig tid på en roman er et eller to år, noveller kan variere. Tdiligere på dagen viste hun fram utkastene til novella «Regn» og hvordan hun har kuttet ned og endra masse.
«Det er et uttrykk som heter «Kill your darlings»,» forklarte hun niendeklassingene. Det vil si at man kutter ned på teksten, selv om man elsker sine egne formuleringer.
«Jeg sitter alltid å skriver på PC. Jeg har som regel en notatbok som jeg sitter med når jeg jobber. I den skriver jeg ned ideer og tanker. Men mesteparten av teksten blir skrevet rett inn på PC-en. Og så printer jeg ut, og så retter jeg. Så jeg jobber jo mange ganger med samme teksten. Jeg bruker lang tid på å bearbeide teksten, men jeg skriver ikke for hånd først.»

Det er likevel den fjerde boka si hun er mest fornøyd med.
«Ei bok som heter «Speilbilder». Det er en roman som kom i 1997 og handler om en ung kvinne som har spiseforstyrrelser. Den boka er jeg veldig stolt over å ha skrevet, for det var ei vanskelig bok, og jeg tror det har blitt ei god bok.» Verre er det med boka «Brist», som handler om et forhold som slutter brått og overraskende – i alle fall for den ene parten.
«Hehe, ja... Ei bok som heter «Brist», boka som kom rett før «Speilbilder», kom i 1994. Det det tror jeg er ei bok som verden godt kunne vært foruten. Den kunne jeg godt ha latt være å skrive.»

«Det var noe jeg bestemte meg for allerede da jeg var barn og gikk på barneskolen. Jeg husker jeg sa til moren min at jeg ville bli forfatter. Og da sa hun: «Ja, det kan du bli hvis du vil.» Så jeg var vel ganske ung. Sånn ti år eller noe, tror jeg.» På den tida bodde hun i Kristiansand, noe som fortsatt henger igjen i dialeketa hennes. En stund i bandommen bodde hun også i Afrika, noe hun har hentet inspirasjon fra i boka «Ved foten av vulkanen».
«Var du flink til å skrive som barn?»
«Ikke speiselt. Altså, jeg likte å skrive stiler, men jeg var ikke noe sånn spesielt flink og bare fikk seksere eller bare fikk S-er og sånn, jeg gjorde ikke det altså. Men jeg var nok ikke blant de dårligste heller. Men jeg har alltid vært veldig glad i å lese, først og fremst. Det har vært den store, store interessen min.»

«Ja, litt. Men det kunne godt vært mer,» smiler hun når jeg spør henne om hun får mange tilbakemeldinger på bøkene sine.
«Jeg får jo absolutt noen dårlige anmeldelser i aviser og sånn også. Det er slett ikke uvanlig. Jeg har holdt på med å skrive i 22 år nå og er ganske garva på å få dårlige anmeldelser. Det er ikke så mange som liksom kommer bort til deg og sier «du, jeg likte ikke boka di», men de kan jo skrive det i avisa.» Da boka «Dødvinkel» kom ut i 2004 var anmeldelsene varierte. Blant annet kalte Dagbladet boka for «husmorporno».
«Jeg mener at det var en ganske nedlatende overskrift. Men hvis du leser innholdet i anmeldelsen, så var ikke den så veldig dårlig. Altså, det var ikke noen dårlig anmeldelse av boka, faktisk ikke. Men tittelen var veldig nedlatende. At en kvinne skriver om seksualitet, som jeg gjorde der da, og så blir det kalt for husmorporno.

Unge menn i dag, unge mannlige forfattere, kan skrive om seksualitet og være veldig rå og veldig direkte. Og det er ingen som behandler det så nedlatende som på den måten der. Så det mener jeg faktisk er nokså diskriminerende i forhold til at en kvinne skriver om seksualitet.» Baugstø forteller videre om temaer hun skriver om:
«Jeg tror mange av bøkene mine handler om nokså hverdagslige hendelser og vanlige mennesker, ting som mange kan kjenne seg igjen i. Jeg har skrevet en del om forhold mellom mann og kvinne. Så har jeg skrevet en del i forhold til seksualitet, tvangshandlinger, sorg... Ja, det er jo vanskelig å si et tema. Men jeg tror det er liksom... Hva som skjer i forholdet mellom mennesker når de blir satt litt på prøve.» Men hvorfor er akkurat disse temaene viktige for henne?
«Hva skal jeg svare?» sier hun og smiler. Det er jo en del av det å være menneske, da. Jeg tror jeg undersøker hva det er å være menneske i dag.»

Baugstø har også jobbet som journalist i KK, Fædrelandvennen og Aftenposten. Selv sier hun at hvis hun ikke skulle vært forfatter, ville hun nok drevet med nettopp journalistikk. Eller film, noe hun også har vært litt innom før, som dialogforfatter i blant annet «Hotel Cæsar».

«Det er jo noen store forskjeller. Jeg har vært dialogforfatter i disse TV-seriene, det er mange år siden jeg har vært det nå, da. Men der får jeg vite handlingen, det er ikke jeg som finner på handlingen. Jeg får vite at : «Du skal lage en scene som handler om det og det og det.» Så skal jeg skrive dialogen. For det første er det jo ikke jeg som styrer hva som skal skje, og så er det noen lover om dramaturgi som du må følge, ikke sant. Du står ikke så fritt. Men det har vært ganske morsomt å gjøre det, for jeg har lært en del om dramaturgi og om dialog og sånn. Jeg tjente jo penger på å gjøre det, og så syns jeg at jeg lærte litt av å gjøre det også.»

«Mange forfattere mener jo bøker er bedre enn film fordi man må forestille seg hendelsene selv. Hva mener du om det, du som har jobba med begge deler?»
«Altså, det er rett og slett to forskjellige kunstneriske medier, så du kan ikke stille det ene opp mot det andre og si at det ene er bedre enn noe annet. Jeg føler meg nok bedre hjemme i litteraturens verden, men jeg er jo veldig glad i å se film! Jeg ser veldig mye film og syns at det er helt strålende. Så jeg har ikke lyst til å si at det ene er bedre enn det andre. Men ofte så blir man jo skuffa hvis man har lest en bok og har sine egne bilder. «Det er jo ikke riktig,» tenker du. «Det er ikke sånn det var.». Når du leser ei bok, så får du dine bilder. Også får jo ikke filmen med seg alt, filmen er jo mindre, den får ikke med seg alt fra boka. Og da kan man lett føle seg skuffa. Men en film som er en film på egne premisser, som er en film i seg selv og som ikke skal sammenlignes med ei bok, det kan jo være en helt storartet kunstopplevelse.»

Selv sier hun at for tiden er den kanadiske novelleforfatteren Alice Munro det store forbildet.
«Hun setter jeg veldig høyt om dagen. Jeg har lest alle novellene hennes, og syns det er helt strålende.» Men én spesiell bok har ikke vært viktig for Baugstø og hennes forfatterskap så langt.
«Nja, det har også endra seg opp igjennom. Det forandrer seg. Det er ikke en bok som har pekt seg ut. Det blir feil å si, altså.»

Inspirasjon tar hun fra hendelser, ting som skjer henne, andre bøker og historier hun hører. I hennes egne ord oppsummerer hun:
«Stort og smått.» Hun fortsetter:
«Jeg henter inspirasjon fra ting som har skjedd, men jeg sitter ikke å tenker karakter og sånn. Nei, det kan jeg ikke si at jeg gjør. Men jeg bruker situasjoner fra mitt eget liv i tekstene. Men teksten «vinner», altså. Teksten blir tekst og har ikke lenger med mitt liv å gjøre. Men folk som kjenner meg sier:«Å, det husker jeg, det husker jeg!». Men for meg blir det mer sånn «Ja, men nå er det en tekst, nå er det ikke livet lenger.».»
«Tror du man kan lære seg å bli forfatter, eller tror du talent er viktigere?»
«Jeg tror det første. Talent er ikke så viktig. Det er jo bra å ha litt talent, men det er ikke så viktig som jobbing. Det er jobbe du må. Jeg tror ikke alle kan lære seg å bli forfatter. Jeg tror ikke jeg kunne blitt musiker for eksempel, for jeg har ikke så stort musikalsk talent, men hvis man har interesser for å skrive og virkelig får inn for det og tar den store jobben der, så tror jeg du kan klare det.»

Akkurat nå jobber Baugstø en hel del med noveller, og hvis vi er heldige kommer det kanskje ut ei ny novellesamling etterhvert. Det er bare å glede seg.

Kjerst med to tomler opp for Line Baugstø