Hardt rammet av tenk-om-trollet

Ukens petit er ved Siri Walen Simensen, Egge, reporter i ukebladet Hjemmet

”No news is good news”, sa moren min da jeg var ung og reiste alene ut i verden. Det var mange år før mobiltelefonen kom, og det kunne ta flere uker fra jeg sendte et postkort i Afrika til det dumpet ned i postkassen hjemme hos foreldrene mine i Sandnessjøen.

I dag beundrer jeg henne for innstillingen. Hun var en modig og sterk mor, som alltid satset på at alt gikk bra. Som barn fikk jeg stor frihet, og utviklet meg til å bli en selvstendig person, som ikke var engstelig eller redd, og som gjorde mye på egen hånd.

Det hendte at jeg spurte henne om hun virkelig ikke var engstelig for at det skulle skje meg noe. Da svarte hun at de (hun og faren min) tross alt hadde brukt mange år på å banke vett og fornuft inn i hodet mitt. ”Nå kan jeg ikke gjøre mer for deg. Hvordan det blir, er i stor grad opp til deg. Livet gir ingen garantier. Vi får ta sorgene når de kommer, hvis de kommer”, sa hun.

Genene har ikke vært snille med meg. Nå, som jeg selv er blitt mor, føler jeg et voldsomt behov for vite hvor podene er, nærmest til enhver tid. Jeg er blitt ekspert i å ta sorgene på forskudd. ”Tenk om noe skjer. Tenk om de skader seg. Tenk om noen lurer dem”. Hodet mitt er fylt med bekymringer og sorger.

Jeg vet at mange mødre har det som meg. Vi klarer nærmest ikke å slappe av hvis ikke barna er hjemme og i kontrollsonen. Er det så rart? Hver dag leser vi forferdelige historier om barn, som blir borte, skadet, drept eller lurt. Verden er blitt et farlig sted å være, og hele tiden blir vi minnet om det. Å lese avisene er blitt opprørende. Å tenke at det som skjer, bare rammer andre, går ikke lenger. 

Når tenk-om-trollet har bosatt seg i hodet ditt, tar det ekstremt mye plass og påvirker definitivt livskvaliteten. ”Mamma, ikke bekymre deg så mye. Jeg klarer meg!”, sier 12-åringen iblant. Å ta meg selv i nakken da, er hardt. Jeg klarer det til nød. I stunder med selverkjennelse sier jeg strengt til meg selv at jeg må lære meg å slappe mer av.

Forrige uke intervjuet jeg Eli Rygg, kjente fra ”Portveien 2” på NRK for mange år siden. Hun sa at det eneste hun skulle hatt bort av rynker, var bekymringsrynkene under øynene. ”Sorgene jeg tok på forskudd ble jo ikke noe av. De rynkene er helt bortkastet”, sa hun.

For to uker reiste den eldste nabojenta på en tre måneders ryggsekktur til land langt borte. Sammen med to venninner skal de ta livet som det kommer. Hvordan det går med dem, kan vi lese på en blogg på nettet. Hver dag kan foreldrene forsikre seg om at jentene har det bra. I lommene har de mobiltelefoner, som de sender meldinger fra. Med slike muligheter blir avstanden heldigvis mentalt kortere.

Tanken på at mine barn en dag pakker sekken og reiser på eventyrtur ut i verden, er likevel skremmende. Så mye kan skje. Men jeg skal trene på ikke å tenke på det. For i går møtte jeg en mor, som sa noe viktig. SOM DIN DAG ER, SKAL DIN STYRKE OGSÅ VÆRE. Gjem kreftene til du trenger dem…..