Utagerende prester

Ukens petit: Gjennom livet har jeg blitt kjent med flere utradisjonelle prester.

Men ingen av dem har utfoldet seg så radikalt og så utfordrende som en viss prest i Oslo Øst. Det høres litt merkelig og sutrende ut når vedkommende klager over at oppmerksomheten har tatt av helt og er blitt en belastning --. Ikke bare for hans selv, men for familien. De ytringene kommer nå – flere år etter at han startet sin kjendis- og popularitetsjakt. Det eneste som manglet var vel at han la inn bønner for klubben i ”hans hjerte” hver søndag –
For en som ikke ”trør ned dørstokkene i kirka”, er det underlig at slike typer må benytte seg av slike  virkemidler for å oppnå kjendistatus. Kan det være at vedkommende har et brorskompleks – med en profilert bror i landets eldste riksdekkende Tv-kanal og kan livet i skyggen ha fortonet seg kjedelig.

I denne bygda hadde vi for noen år siden et par prester som brøt en del med den traurige og tradisjonelle stilen, både ved sin væremåte både i og utenfor kirka, men også ved å ta med seg litt lettfordøyelig og hverdagslig humor inn i lokalmiljøet. Jeg betviler ikke at kjendispresten i Oslo har gjort det samme, å møte folk på arenaer der de føler seg hjemme. Det er det mange som har satt pris på i hans menighet.
Men lierprestene, som vi ble så glade i, viste varsomhet og respekt for den institusjon som de representerte. Og på fritida hadde de neppe interesse av å bruke nærmiljøene til å opphøye seg til en slags ”frelser” for den institusjon som de representerte. En av dem ble en fargeklatt på det lokale veteranlaget i fotball. Han var en sann humorist og miljøskaper i bygda, med selvironi. – Da jeg var håndballkeeper, ble jeg kalt silen, var en bekjennelse han kom med, da hans defensive ferdigheter som spiller sviktet.
På en fotballbane kan det komme noen uttrykk som ikke akkurat er sitat fra den hellige bok. – Gå hjem og vask munnen din og møt i kjerka på søndagen, var hans kommentar. Den hadde neppe mer enn en kortvarig virkning. Og gutta hadde respekt for presten. Det mente vel også kapteinen på laget at motspillerne burde ha også.
En gang var vår kantspillende prest altfor seint inn i en takling mot en Godsets spillere i en kamp på Gulskogen. Den som ble taklet ureglementert spratt opp, tente på alle plugger og gikk mot vår lagkamerat – Da gikk vår lagkaptein mellom; - Ta det med ro. Det e sognepresten i ……….!
Mange menet at det ikke var julekveld for mange i bygda før denne presten hadde tatt fram gitaren og via noen enkle grep på gitaren ledet an i allsangen; ”Nå har vi vaska golvet og børi ved” –

I en annen menighet i Lierbygda var det også høyt under taket med en annen jovial og mangfoldig prest som midtpunkt. Ikke bare ble førjulsgudstjenestene inkluderende for skolelever og lærere, men etter sigende ”velsignet” han i høyeste grad det musikalske miljøet rundt Ten-sing. Og engasjerte gjorde han i sorgkurs, i samarbeid med helsesøster. I likhet med den forannevnte presten kunne han også svinge seg i dansen.

Men ingen av Lierprestene var nok ikke så utagerende som presten på østkanten i Oslo. Ingen av dem ville tenkt tanken å ønske, for eksempel Liungens fotballag, nedenom og hjem ved å lyse fred over klubbens minne – Og det kan både de faste og oss periodiske kirkegjengerne være glad for.
Men de var prester som møtte som mennesker på ulike arenaer, arenaer som de fleste liunger søkte.
Men Oslopresten må selvsagt savne større takhøyde i kirken. I Lier vil i hvert fall ikke si at den har manglet. Den har plass til de folkelige teologene. Folkelighet kan være så mangt, men mye tyder på at Oslopresten har strukket begrepet vel langt.