Underholdningsbehov

Ukens petit av Rune Elven

Da jeg var liten kjedet jeg meg. Det var slik jeg lærte å lese. På skolen lærte vi stort sett å lese meningsløse setninger. Ola sa sol. Jeg fant dette ubegripelig meningsløst. Da jeg hadde vært igjennom Donaldsamlinga nok ganger gikk jeg lei. En sommerdag i andre klasse bestemte jeg meg for å begynne å lese. Plutselig fikk de gamle og slitte tegneseriene nytt liv og jeg hadde minst ei uke med underholdning.

Etter Donald kom Sølvpilen, Lucky Luke, Tintin, Blueberry, Kamp og Vild Vest. En kamerat hadde ei enorm samling Tex Willer, men ville ikke låne dem bort. Andre sverget til Fantomet. Det gikk som det måtte gå – etter noen lykkelige måneder med låning var det igjen tørt i underholdningsbrønnen.

Bestemor samlet mynter i et glass. Hver tirsdag fikk jeg plukke 4 kroner og gå til nærbutikken etter ukens blad. I snaue 15 minutter var livet herlig, men kjedsomheten var aldri langt unna.

I tredje klasse oppdaget vi biblioteket. De hadde serier med bøker om David Crocket, Hjortefot og Hardyguttene. Vi var i ekstase. Vi snek oss til å lese i skoletimene som også var befengt av mangel på underholdning. Noen ganger ble vi tatt. Da vanket det melding hjem. Til slutt ble foreldrene mine bekymret og la ned veto – jeg fikk kun lov til å lese en halv time hver dag. Naturligvis lurte jeg meg til å lese både her og der. Favoritten var under dyna med lommelykt.

Skolebøker var en annen historie. De var nesten like kjedelige som ikke å lese i det hele tatt. Man kunne like godt glane i veggen, så kjedelig var det. Forrådet på biblioteket begynte å krympe. Snart hadde jeg vært gjennom alt av interesse, men på den andre siden av reolen var det atter nye bøker. Det begynte å gå opp for meg at jeg aldri kom til å kjede meg mer.

Så kom TV. Klart vi hadde TV før i tida også, men bare en kanal, og sjeldent film. Filmer så man på kino. Tarzan og Charlie Chaplin, noen ganger Olsenbanden. Men så kom som sagt TV som underholdning. Det begynte med en serie som het ”i ville vesten” Den måtte vi krangle for å få se (vi burde helst vært i seng da) et par år senere nattkinoen.

Nå er det andre tider. I dag ser barn på det å lese som en jobb, og de forventer ros og belønning når de har lest noe. Underholdning finner de på et utall tv-kanaler som stort sett er like og på datamaskina. Det gjør jeg og. Jeg leser mye mindre nå. I dag er skolen morsom og timene er underholdende. Jeg skal si verden har forandret seg.