Deadline
Om oss som sitter inne i finværet.
Den siste uka har jeg nesten ikke skrevet på Liernett. I stedet har jeg skrevet tall på skjemaer. Jeg er norsklærer, og siden 22. Mai har jeg også vært sensor.Det er min jobb å fortelle 75 ungdommer fra Buskerud, Vestfold og Telemark, hvor flinke de er til å skrive. Det er ikke enkelt skal jeg si deg, for jeg blir mange ganger usikker på hvordan ting egentlig skrives selv. I begynnelsen av dette avsnittet, lurte jeg fælt på om det skulle være komma foran ordet ”hvor”. Om du som leser dette kan si noe om kommasetting og andre feil i bunn av dette kåseriet, setter jeg pris på det. Det er også fritt fram for å antyde karakter.
Jeg sitter som sagt inne i leiligheta og retter norskstiler. Det tar omtrent 20 minutter å rette en stil, og jeg skal til sammen gjennom 150 – 2 pr. elev. Ute er det supersøndag, og i løpet av ettermiddagen kommer naboer på alle kanter til å starte opp sine 2 favorittsysler – grillen og gressklipperen. Etter en befaring i kjøleskapet, konkluderer jeg med at det blir Full pakke eller en boks lapskaus. Det er i seg selv ikke så ille, men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gå ut og leke med de andre.
Da jeg var liten var jeg syk. Jeg var nok ikke sykere enn barn flest, men når jeg først hadde influensa eller noe slikt måtte jeg være inne. Jeg gruet meg til at jeg skulle bli syk neste gang, fordi jeg visste hvor kjedelig det var å sitte inne på denne årstida, og hvor morsomt det var å være ute med de andre indianerne.
Også mine elever har eksamen på denne tida. Ett eller annet sted i de nevnte fylkene, sitter nå en lærer og dømmer dem på grunnlag av en 3-4 pent oppsatte sider med engelsk tekst. Jeg vet at jeg har hatt en usedvanlig flink klasse, og at alle gjorde så godt de kunne på eksamen, men det er litt skummelt allikevel. De har gått på skolen i 10 år, og nå skal alt de kan i et fag bunne ut i et heltall fra en til seks. Dette tallet tar de med seg til videregående som så avgjør om de skal bli frisør eller ingeniør. De flinkeste kvalifiserer for å klippe hår, de som ikke har så gode karakterer må ta til takke med broer og tuneller.
Det er egentlig ikke synd på oss som sitter inne og retter eksamensoppgaver. Vi får ganske godt betalt for denne jobben, i alle fall i teorien. Dessverre er det en mystisk sammenheng mellom reparasjon på bil og ekstra penger i juni. Pengene jeg får for dette sneier som regel innom kontoen for så å ende opp som grønne tall hos ett eller annet verksted. I år kom bilsmellen en måned for tidlig, men jeg har kredittkort og resultatet blir det samme.
I morgen er det deadline for første halvdel av stilene. De skal sendes til min samarbeidspartner Roger på Tranby. Så får jeg med tilbake den bunken han er ferdig med og jeg kan igjen utsette ting til i siste liten. Jeg har nok tøyet grensen litt ekstra langt denne gangen, mye på grunn av en annen deadline – forrige helg gjorde vi ferdig den første utgaven av Liernett på papir. Den finner du i postkassa en av de nærmeste dagene forresten. Det er utrolig hva man rekker på, når man har kniven på strupen. Dessverre har jeg allerede lagt ut noen eksemplarer på lærerværelset der jeg jobbet, og dessverre fant de feil – skrivefeil. Karakteren blir dermed ikke så god som den kunne blitt om jeg hadde brukt ordlista flittig.
Nå får jeg komme meg tilbake til støvsugeren. Det er utrolig hvor rent det blir rundt en, når man vet man må sitte inne, men ikke har lyst til å begynne å rette.
Skribenten treffer sjangeren brukbart, men kunne hatt en tydeligere rød tråd. Han/hun behersker delvis formverket, men sliter med tungt språk og manglende/feil kommasetting. Teksten kunne med hell vært kortet ned. Besvarelsens største svakhet er at eleven/Elven bommer på oppgaven. I stedet for å sitte og produsere halvengasjert vrøvl, burde han konsentrere seg om det han egentlig skulle gjøre nå. En tekst på det jevne – middels god.
Karakter: 3