Bygdedyret

Ukens petit av Rune Elven

Jeg havnet i Lier ved en tilfeldighet, eller latskap om du vil. Som nyutdannet lærer var jeg vant til studentens bekymringsløse liv, og da jeg endelig våknet var de fleste stillingsannonser gått ut på dato.

De eneste kommunene som fortsatt etterspurte slike som meg var Nittedal og Lier. Jeg fikk tilbud om jobb i begge. Jeg hadde kjørt gjennom Nittedal noen ganger, og syntes stedet virket nitrist. Lier visste jeg ikke noe om, så det virket som en bedre deal. Etter noen uker kom jeg med innlånt Transit og flyttelass.

Samboeren og jeg var slitne etter en lang tur, og bestemte oss for å finne et spisested før vi lette opp leiligheta. Vi skjønte fort at den kroa ikke var beregnet på spising. I det fjerne skimtet vi en butikk, og satte så kursen mot sentrum. Ikke før var vi kommet dit så var det slutt.

For å gjøre historia kort og lettlest – Samboeren flyktet og jeg ble.

I Lier er det ganske lukket har jeg hørt. Med mindre du har 3 generasjoner rett slektslinje med ekte Liunger, blir du ensom og utstøtt.

Første dag i Sylling gikk jeg på butikken. På vei inn fikk jeg øyekontakt med ei blid dame som hilste pent og smilte. Senere fant jeg ut at dama ikke bare var hyggelig, hun var også ordfører. Hun var den første Liungen jeg hilste på, men langt fra den siste. Liunger har det med å hilse hyggelig. Selv nå, etter mange år med sarkastiske revolverartikler på Liernett, møter jeg bare smilende ansikter. Liungene tåler en del kan du si, og bygdedyret er bedre enn sitt rykte (litt som ulven i Rendalen).

Opprinnelig hadde jeg tenkt å bli ett år eller to. Slik ble det ikke. Jeg er inne i mitt niende år som innflytter, og ser ingen ende på elendigheten. Jeg er relativt dårlig på å passe kjeften min, og jeg regner med det går en del rykter om meg rundt på gårdene. Fortsatt møter jeg med jevne mellomrom den hyggelige dama fra kjøpesentret, både hun og de andre Liungene hilser blidt og ønsker meg en god dag. En dag skal jeg dra videre, men bygdedyret skal jeg ta med meg.