Snart snur sola

Ukens petit er ved Terje Nilsen, Sylling

Opptegninger fra en løpers dagbok:

For oss som i årevis har sverget til den mest primitive og livsbejaende aktivitet, løping året rundt, har årstidenes skiftninger alltid vært fascinerende. Å oppleve naturelementenes mangfoldighet har nærmest skapt en egen filosofi.

I begynnelsen er den bratt, stien. Den snor seg oppetter bergkammen som en snok. Det er best å gå skigang, med lange gyngende steg. Etter hvert flater den ut, og man glir av sted i lett jogg langs furumoen og har bygda langt under seg. Morgenturene er best, når duggen ligger som perleslør og sola kjemper seg over høydene i øst. Stillheten blir forsterket av stamfuglenes klare kallerop. De siste innskrumpede blåbærene klamrer seg desperat fast til riset etter nattefrosten, mens vannpyttene fremdeles beholder sine skjøre ishinner. Den lette joggen går over til kraftfulle løpssteg når stien vider seg ut til den gamle kjerrevegen som er blitt laget etter tømmerhogsten i sommer. Kroppen begynner å bli varm og pulsen blir mer regelmessig. Maskineriet er i gang. Det er om å gjøre å ikke tråkke på røtter eller steiner når det bærer utover. Det er sleipt på denne tiden av året, selv om nedbøren har glimret med sitt fravær.

På disse traktene hører det med til sjeldenhetene at man møter et menneske. Når det skjer en enkelt gang blir det som regel et nikk eller et ”hei”, før man forsvinner i hver sin retning og naturen igjen gjemmer mennesket i sitt favntak. Solen har kommet høyere på himmelen og strålene skjærer seg gjennom furuskogen og tiner opp det frosne landskapet i den grad dette er mulig i slutten av november. Finnes det noe bedre enn slike kalde, klare senhøstmorgener hvor lufta er som krystall og forventningen om en ny vår ligger langt inne i bevisstheten.

Ja, snart snur sola!