Sommer 2
To av sju
Det var året jeg skulle opp i tredje klasse på Ringerike gymnas, men var usikker på om det ble noe av. Ikke et eneste riktig svar hadde jeg funnet i eksamenskladden i matematikk som jeg hadde hentet på forkontoret til rektor. Året hadde vært vanskelig. Skolen hadde knapt vært noen hovedsak. Jeg hadde ant skriften på veggen i form av karakterer langt under pari.
På våren hadde jeg blitt sammen med ei jente, og jeg la mye krefter i å få forholdet til å vare i hvert fall fram til sensuren. Kameraten min lå langt på vei like dårlig an og hadde som meg så smått avskrevet et en akademisk karriere. Det var da tanken om sykkelturen vokste fram, eller flukten fra alt. Vi hadde begge spesialracere, men var ikke spesielt godt trent. Nå ville vi ta syklene og reise utenlands før sensuren falt. Vi skulle være utaskjærs når sannheten kom for en dag på skolens oppslagstavle. Syklene hadde slangeløse pariserdekk, og det vesle vi hadde av bagasje ble stappet i ei setetaske. I hver vår hjemmesydde pose rundt halsen hadde vi 580 kroner. I forhold til hvor lenge vi skulle være borte, ble budsjettet da på ca. 100 kroner i uka.
Det var billig å leve i England, hadde vi hørt. Dessuten pakket vi med hvert vårt kamera. Når vi kom hjem, kunne kanskje bilder fra Swinging England for vår del ta oppmerksomheten bort fra forventede strykkarakterer. På styret hadde jeg et oppspent kart, men noen fast rute var langt fra staket ut. Likevel hadde vi i hodet en del mentale spor lagt av en engasjert engelsklærer som gjennom to år på gymnaset hadde brukt engelsktimene til å si at engelsk var noe langt mer enn bare språk.
På overfarten med gamle Blenheim bestemte vi at fra Newcastle skulle vi tråkke vestover mot Lake Disrict - med vakker natur og romantiske poeter. Lake poeten Cooleridge hadde med diktet ”The Ancient Mariner” skapt bilder og forestillinger i et potent tenåringssinn uten at diktet har noe med Lake District å gjøre. På vei dit var det vi hørte She’s Leaving Home”, gnisten som tente denne historien. Vi prøvde å bo for under et pund natta. Derfor ble det ungdomsherberger.
Disse var gjerne fraflytta herskapsvillaer ribbet for all gammel stas og fylt opp igjen med slitte armybunks med blankets. I sittingrommene var det hobbymagsiner og flekkete Penguin paperbacks på ei hylle over en peis som var stengt for godt. . Vi baserte oss på self-cooking. Mot å betale 10 pence fikk vi tilgang til et gassbluss som gjerne ikke virket, eller som når det gjorde det, kunne brukes som flammekaster. Warden, ofte en rødmusset fyr med et ondt blikk, var kledd i Boeruniform, korte bukser, knestrømper med nedbrett og tydelige sømmer på skjorta som dessuten hadde skulderklaffer. Kortet, ei slags vernepliktsbok for herbergister, ble inndratt om kvelden, og vi var under wardens kommando til neste morgen.
Da ble vi stemplet ut, men aldri før sovesalene var feid og trapp og kjøkkenbenk skura. Jeg husker ikke om det var vanlig for warden å ha en batong under venstre arm. Men kosten ble gjerne holdt der når han om morgenen vekte oss med hyl og skrik og deretter fordelte arbeidsoppgavene.
Les også: http://www.liernett.no/?artikkel=finn&shc=sommer+3
