Bare et enkelt sykkelstativ

Estetikk - og litt etikk i hverdagen

Etter sykkelrevolusjonen en gang på midten av 80-tallet har bruken av tohjulingen eksplodert. Nye sykler tilpasset et hvert behov og med en futuristisk design som får eierne til å føle seg på parti med framtida, har gjort sykkelen til et trendy framkomstmiddel. Det er bra. Sykling styrker folkehelsa og tar vare på miljøet. Før var sykkelen ofte forbeholdt dem som verken hadde råd til bil eller motorsykkel.

Da bilen ble allemannseie, forsvant sykkelen for en tid. Men den har kommet tilbake i utallige varianter. Sykkelen du før fikk til konfirmasjon, brukte du gjerne så lenge beina holdt, eller du plasserte den i kjelleren der den ble stående til den gikk med i den siste oppryddinga etter deg.
På fabrikken i nærheten der jeg vokste opp, brukte arbeiderne på gulvet sykkelen fram og tilbake fra jobb. Der var det døgnkontinuerlig drift delt inn i tre skift. Jeg husker hvinet fra dynamoene når ti skiftet i stor fart passerte leiegården etter at jeg hadde krøpet til køys.

De fleste har den gang de lærte å sykle lyst i minnet, og jeg har aldri opplevd at noen mener å ha glemt kunsten. Frihetsfølelsen du fikk når du for først gang rullet nedoverbakke og lot det stå til, kan ennå merkes som en søt kribling i magen hos meg. Sykkelturer i mørke høstkvelder langt fra revieret der jeg hørte til,  tok meg til ukjente veier og gater der nye lukter kilte i neseborene og fremmede bilder festet seg på netthinna.

Det er derfor med stor glede jeg registrerer at antall sykler på kommunes største arbeidsplass, der jeg nå arbeider, har økt kolossalt de siste årene. I dag står et hundretalls sykler, få helt like, plassert ved inngangen.

På fabrikken  var sykkelstallen et eget avlukke, et kjempestort nettingbur der en kunstferdig jugendinspirert innretning var stedet der syklene skulle settes eller henges opp når hjulene stod. Det var som den trauste tohjulingen skulle vises respekt også når den hvilte.
På min arbeidsplass ble det for noen år siden satt opp et sykkelstativ med plass til et titalls sykler. Solid og grønnlakkert. Men behovet var større en enn antall plasser, og derfor ble det kjøpt inn et til. Det var av atskillig dårligere kvalitet og i følge brukerne nærmest uegnet.

Derfor er nå de fleste syklene lenket fast i hverandre og til stolper der slike finnes. Det ser ikke pent ut. Ettersom syklene utvilsomt er en forlengelse av oss mennesker, burde vi rent moralsk være forpliktet til å sette større pris på den. Men også rent estetisk er det betenkelig at de teknisk nærmest fullkomne syklene, buntes sammen og tjores til nærmeste stolpe eller tre.