Ferie til gode

Dra på sykkeltur i Normandie. Det gjorde vi, godt regissert av turoperatøren Trans Provence.

Å sykle i Normandie er litt som å rulle rundt på hjemmebane. Det var dit Gange Rolv dro etter å ha blitt landsforvist av Harald Hårfagre for mer enn 1000 år siden. Så stor var han at ingen hest kunne bære han. Til fots og etter hvert med mye blod på hendene, slo han seg fram i det nordfranske landskapet hvor han ble stedets første hertug, og la grunnen til det som kunne blitt en del av et nordisk imperium, hvis det ikke hadde vært for Vilhelm Erobreren osv.

Slik kunne vi holdt på. Men vi kan ikke alt her på turens første dag i Bayeux, middelalderbyen som innehar et 70 meter langt brodert teppe som gjengir Vilhelms erobring av England, vikle oss inn i historiske spissfindigheter Det ville ta konsentrasjonen bort fra det å skulle tilbakelegge daglige 6 -7 mil i løpet av ei ukes tid på franske landeveier.

Til hotellet hadde vi kommet kvelden før, et stedsriktig steinhus med brosteinsgårdsplass, rom med personlig preg og der spisesalen, foruten å by på god mat, også hadde vinduene vendt mot en velduftende rosehave.
Dagen etter sto syklene ferdig oppsalet, bagasjen skulle sendes i forveien til neste hotell. Vi trengte bare å fylle flaskene med nødvendig drikke før de første prøvende tråkk.

Ut av byen følger vi kartet fra lyskryss til lyskryss og er snart ute på landsbygda, der vi stifter bekjentskap med landskapet vi skal tilbringe de neste sju dagene i.
Avlingene er stort sett i hus, bare noen visne maisåkre rasler i vinden, og snorrette salatrenner her og der gir farge til et ellers ganske grått og akvarellaktig landskap. Vinden kommer sideveis, en lett bris som verken gir oss motstand eller ekstra fart. Tjuesju gir er noe i overkant av hva vi har bruk for. Terrenget er slik at det stort sett holder med tre. Stillhet, fred og ro, et lite knepp i kjedet hver gang vi skifter gir, lyden av en traktor med harv henger lenge i. Ellers er trafikken nesten ikke-eksisterende, og vi får rikelig tid til å ta innover oss opplevelsene langsmed den smale, franske landeveien.

Vi er i sykkelmodus, himmel og jord utgjør omtrent like store deler av synsfeltet, mest himmel mot nord der det florlette skylaget møter Kanalen. Dit skal vi, til strendene i Normandie der invasjonen fant sted 6. juni 1944. Flere enn én million allierte soldater fra alle verdenshjørner, også Norge, var med på det som skulle bli begynnelsen på slutten av Det tredje riket. Så vaier da også flagget vårt på mange av minnesmerkene som er reist i etterkant. Vi kjenner oss igjen. Opplevelser fra filmer, blader, bøker og tegneserier har gitt oss historien og er et godt underlagsmateriale for den virkelighetsopplevelsen vi får ved å være der.

Restene av nazistenes Atlanterhavsvoll mot Kanalen er fortsatt fryktinngytende og heslig, bygd i en annen tid, i et annet Europa og skapt stort sett av tvangsarbeidere som var null verdt i forhold til oppgaven de skulle gjøre. Jernskrap er kastet i bombekratrene. Hvis vi ikke visste bedre, kunne det vært en del av skaperverket, men er nå en evig påminnelse om hvilke enorme menneskeskapte krefter som var i sving her for snart 70 år siden. Alt i sterk kontrast til vakre krigskirkegårder. Hvite kors på grønt gress mot en asurblå Kanal.
En ubeskrivelig idyll, som vel ikke helt oppfattes slik av de mange veteranene som er her for å minnes, og som alvorsfylte og gjerne ved hjelp av rullatorer, rullestoler eller stokker beveger seg rundt i landskapet.

Ved Pegasusbrua nord for Caen kan det virke som det bare hersker en midlertidig våpenstillstand. Her satte the British 6th Airborne seg fast på et tidspunkt da hele invasjonen sto i fare for å bli kastet tilbake på sjøen. En stridsvogn står oppstilt i enden av brua der den lokale kafeen er nedlesset av gjenstander, bilder og mye annet fra landgangen. Vi rekker ikke over alt og sykler mot havet.

En sykkellunsj består ofte av noen skiver grovt brød, ost, tomater og rødvin, gjerne inntatt på en benk ved et av krigsminnesmerkene, eller en stein ved veikanten, som foruten å være både bord og stol, kan tjene som støtte for syklene. Ikke noe gourmetmåltid akkurat, men sjelden smaker maten bedre, og dessuten kan vi se fram til middagen som venter på hotellet. Der finnes også gjerne et dypt badekar som kan gi deg den ultimate følelsen av velvære etter en dag på sykkelsetet.

Det sies at Normandie aldri helt har kommet seg etter ødeleggelsene i 44. Deauville og Trouvillle er byer ved kysten dit overklassen dro for å oppdage badelivets gleder, gamblingens fascinasjon og det å ha tid til overs. Vi sykler på boardwalken foran storslåtte, falmede villaer, hoteller med uberørt 1800-arkitektur, badehus og casinoer der slukte neonlys og manglende vedlikehold preger fasadene.

På motsatt side i vest ruller bølgene fra Kanalen over sanda, fram og tilbake, det flyktige mot det uforanderlige, det forgjengelige i evighetens perspektiv så å si. Vi er på sporet av noe, ikke ulikt Marcel Proust som på slutten av 1800-tallet bodde her og skrev sitt berømte verk, ”På sporet av den tapte tid”. Et nøkkelverk til moderne litteratur, men som jeg dessverre bare har lest noen sider av. Likevel har jeg en klar fornemmelse av hele innholdet der jeg ruller fram på steder der verket ble til.

Veien tar oss videre mot Honfleur, en idyllisk by ved munningen av Seinen, tråkker langs høye hekker, enda høyere popler og store eplehager med frukter som om få dager går inn i prosessen som vil skape dem om til cider og calvados.
Stutterier er det også mange av, Våningshus i slottsfasong og staller finere enn herskapshus. Jo, det er penger i hest selv etter at traktor og bil har overtatt både på vei og jorde.

Honfleur, hotellrom i andre etasje midt i sentrum. Summingen fra et yrende folkeliv når opp til oss på rommet der vi tar en strekk før middag.

Dagen etter krysser vi Pont de Normandie. Landskapet er ikke spesielt vakkert, store våtmarksområder der Seinen møter havet. Lyset er spektakulært, intenst og jevnt uten å skape stor kontraster. Nettopp her var det impresjonistene skapte mange av sin mest berømte bilder. Lyset, det usynlige, men likevel skiftende og allestedsværende, ble fanget på lerretet på en måte som forandret malerkunsten.

Om kvelden spiser vi blåskjell. Lysene fra mange restauranter speiles i havnebassenget, og lavmælte stemmer på forskjellige språk summer i den lune høstkvelden. - Forbausende mange blåøyde, tenker jeg. Men det var jo her vikingene, dansker og nordmenn, først slo seg ned. Ryktet sier at de tålte hva som helst og heller ikke skydde noen anstrengelser. Jeg håper vi ikke har gjort skam på det ryktet.