Lena Garder tilbake på gamleskolen

Robotforsker med røtter i Sylling

Da hun gikk ut av Svangshagan skole i 1996, ville hun bli dyrlege. Torsdag var hun tilbake på gamle tomter. Skolen heter nå Sylling, er totalrenovert og lite minner om den ungdomsskolen hun engang gikk ut av.

Etter videregående begynte hun på realfagsstudier, ble mer og mer opptatt av matematikk og havnet på Institutt for informatikk. Fortsatt var hun glad i dyr, men etter hvert ble hun mer og mer knyttet til roboten Henriette. –Det var et slit å få henne til å gå skikkelig, sier Lena. Men tilslutt hadde hun foret henne med så mye informasjon at hun selv fant ut den mest effektive måten å komme seg fram på. - Henriette hoppet rundt og var glad, og jeg fikk min Master, sier Lena.

Elevene i 9. klasse er glødende opptatt av det som skjer i skolens auditorium denne torsdagen. Alle har hørt om roboter i forskjellige sammenhenger, om ikke annet enn i science fiction-filmene, der roboter trår til når menneskene kommer til kort.

Lena har en naturlig autoritet når hun snakker, og elevene sitter som, ja, akkurat,  velprogrammerte roboter, intenst opptatte av det Lena forteller og elegant viser på power-point og film.

Robot betyr egentlig et verktøy som skal hjelpe menneskene. Alt i dag fins de stort sett overalt, og vi hadde ikke greid oss uten dem i vår teknologiske virkelighet. Eksteriørmessig er de helt ulike de monstrene vi opp igjennom tidene har stiftet bekjentskap med i tegneserier og på film. - Innenfor omsorgssektoren der det er tunge og vanskelige arbeidsoppgaver, har vi store forventninger til hva robotene kan gjøre, forklarer Lena. Egentlig er det et paradoks at der vi kanskje mest av alt trenger varme hender, kan risikere å få utstrakt bruk av roboter til å ta seg av arbeidsoppgavene. - Og det fins etiske sider ved bruk av roboter, sier Lena.

Forsvaret har kommet langt når det gjelder bruk av denne teknologien og ser vel for seg at framtidas kriger kan utkjempes uten tap av soldater. Lena forteller om en forsker som fikk kappet av en stor del av armen. Han har brukt kunnskapen sin til å feste nervetrådene direkte til mikrochips, som så leser impulsene fra hjernen og videreformidler den ut i en kunstig hånd.
Hun kommer også inn på temaet nano-roboter som kanskje engang kan rase rundt i kroppen din på jakt etter kreftceller.
Elevene får  bruddstykker av en fortelling som på langt nær er ferdig, som kanskje egentlig er den ”never ending story” om menneskenes forskertrang og nysgjerrighet. Og Lena vil være med videre og forhåpentligvis legge til noen avsnitt. 

Så lenge hun gikk på skolen, hadde hun ikke viet martematikken særlig interesse. Det var språk og journalistikk  som sto hennes hjerte nærmest. Men da hun på Universitetet oppdaget hvilke muligheter som lå i matematikken, var det ikke lenger tvil om veien videre. Derfor kommer hun med en oppfordring til elevene, spesielt jentene: -Nøkkelen til en interessant framtid ligger ofte i å tenke utradisjonelt.

Lene har mange gode minner fra ungdomsskolen og husker spesielt arbeidet i skoleavisen. Sammen med en flaske lokalprodusert solbærsaft får hun da også avskjedsnummeret av skoleavisen ”Glupingen” som i nesten tjue år kom ut på Svangshagan skole. Lena var aktiv i redaksjonen og blar tilbake til et intervju hun hadde med Harald Eia og Bård Tufte Johansen: et nesten pressehistorisk oppslag, for husk, det ble gjort i 1995.

På Sylling skole er det tradisjon for at elever som er kommet i videregående stikker innom og forteller 10. klassingene om erfaringer de har gjort etter ungdomsskolen. Lena kom seint, men godt, og vi ser gjerne fram til en reprise der hun kan gi oss litt mer enn bruddstykker og små glimt inn i ei spennende, men også skremmende framtid.

Da kan hun kanskje skilte med en doktorgrad, eller en Ph.d. som det heter i utlandet der slikt er nødvendig for fullt ut å bli akseptert som forsker. Men for folk i Sylling vil hun alltid være ei blid, vitebegjærlig og hyggelig jente som gikk ut av skolen i 96.