Liernett på Ocklynge Junior

What did I learn at School that day........

Også i år fikk Liernett være med da elever på språkreise til Eastbourne arrangert av Briskeby kompetansenter Lier, var på Ocklynge Junior for å spre kunnskap om Norge.. http://www.statped.no/moduler/Module_FrontPage.aspx?id=13747&epslanguage=NO
Ocklynge Junior er Europas største barneskole med nesten 2000 elever. Likevel er den vanskelig å få øye på, og i det ytre skiller den seg ikke nevneverdig fra den øvrige bebyggelsen der den ligger ikke langt fra Eastbourne sentrum, en bygning helt fri for de arkitektoniske utskeielsene som vi gjerne får se når tradisjonsrike, engelske skoler presenteres i utlandet.

Vilde Arnestad, Andrea Sundberg, Ingrid Sundberg, Camila Tranvik, Marianne Seterhaug, Bjørg Hove, Jeanette Jelle

De norske elvene som kom fra både fra ungdoms -og videregående skoler spredd utover store deler av landet, hadde gjort seg flid med å lage et program der de både skulle by på litt av seg selv og fortelle om Norge.  Samlinger på trinnet eller for alle skolens elever, er en daglig foreteelse ved engelske skoler.

Denne dagen var Norgesbesøket et av flere innslag på dagens samling for skolens tiåringer.

Over 200 tiåringer kommer inn gjennom to dører til et stort rom med teppe på gulvet og med det teknisk utstyret som gjør det egnet til det bruk det er ment for. Trinnlederen er på plass, med hendene på ryggen og med et vennlig blikk styrer han elevene på plass fra henholdsvis dør nummer en og to. Som kuler i ei kuleramme fylles rommet opp av gutter og jenter i røde skoleuniformer og med oppmerksomheten rettet mot læreren.
Som lærer fra Norge  er det interessant å observere hvor rolig alt går for seg. Knapt et ord blir sagt før alle har satt seg på gulvet. Trinnlederen introduserer gjestene fra Norge. Han rasjonaliserer med ordene, sier bare det aller nødvendigste, noe som gjør det lett for 10 åringene å skjønne hva de har å forholde seg til.

Den gode atmosfæren gjør at de norske elevene når fram med budskapet. Programmet blir gjennomført med glans foran det lydhøre publikummet, som også viser engasjement ved å ha gode spørsmål til slutt. Etter tjue minutter er det slutt. Behersket applaus, og til akkompagnement av skolekoret som øver ved siden av, rusler elevene ut samme vei som de kom inn.

En elev, Rachel O`Connor, blir igjen for å vise oss skolen. Hun er tydelig stolt av skolen sin, hun trives og føler seg forpliktet overfor de idealene som uttrykkes i emblemet som pryder skoleuniformen. Veggen er dekket av elevarbeider av alle slag, dessuten bilder, diplomer og trofeer skolen har fått.

I resepsjonene får vi se årboka i A3 format som gir et tilbakeblikk på viktige begivenheter i året som har gått.

Vi  fornemmet noe av  ”The Old School Tie”, en følelse som egentlig består av idealer bygd på århundrelange tradisjoner. Det er kanskje ikke så rart at ting tar tid i norsk skole.