En erfaren lærer kommenterer dagens skolesituasjon
Kjell Sørlien har i en mannsalder jobbet i Lierskolen. Nå er han rådgiver ved Tranby skole. Han har vært med og kjempet fram rettigheter og goder som gjennom årene har bedret arbeidsforholdene både for elever og lærere. Han er mer enn skeptisk til det som nå er i ferd med å skje i forhold til en del prinsipper norsk skole er bygd på. Her følger den første artikkelen i en rekke der Kjell Sørlien setter fokus på norsk skole.
Foto: Thv.L
NEDBYGGING AV INSTITUSJONER UNDERGRAVER ENHETSSKOLEN.
I en kronikk i Aftenposten 30. mars 2004 hevder lektor Rune Baklien at enhetsskolen bør begraves. Enhetsskolens fundament slår sprekker, hevder han, og dette er jeg enig i. Han hevder i sin kronikk at ”den sunne sosialdemokratiske tankegangen har nådd altfor langt i skolen. Utdannelse er en demokratisk nødvendighet og en selvsagt menneskerett, men i dag er praksis slik at alle har rett til utdannelse – selv på bekostning av andre.” Rune Baklien tar opp et essensielt spørsmål som er dagsaktuelt. I kronikken hevdes det at snillisme i form av foreldres rettigheter til skolevalg, bidrar til å svekke skolens standard. I dag opplever vi at elever med alvorlige atferdsproblemer får plass i vanlig skole. Når foreldre med loven i hånd kan kreve at barna kan gå i samme klasse som andre barn, har dette sin bakgrunn i at ulike barn skulle lære å omgås og utvikle respekt og toleranse for hverandre. Med andre ord en tanke som innebar omvendt integrering. Det skulle være slutt på at elever med store problemer skulle få tilbud om behandling og skolegang i spesialskoler. Dette ville føre til stigmatisering. Å gi elever et tilbud etter forutsetninger og behov er å betrakte som en frase. Mange elever i dagens skole får ikke den tilpassede opplæring som de burde. Barnevernet har gått opp nye veier som nettopp bidrar til de store utfordringene og problemene som vi møter i vår enhetsskole. Etter mitt skjønn er det et sunnhetstegn og en god sosialiseringstanke at elever av ulike kategorier, går i samme skole. Imidlertid er det ikke et sunnhetstegn at sterkt behandlingstrengende elever skal gå i samme skole som ”vanlige” elever. Her er det tydelig at iveren etter å prøve ut nye metoder skjer på bekostning av den behandlingstrengende eleven selv, ”vanlige” elever og lærere. Læringsarenaen forvitrer.
Skolens sanksjonsmuligheter overfor denne elevkategori er også meget små. Disse elevene kan vanskelig utsettes for samme sanksjonsregler som ”vanlige” elever. Her er mer snakk om tiltak av behandlingsmessig art, så derfor vil jeg hevde at den største trusselen vår enhetsskole står overfor , er ”trendy” metoder som multisystemisk terapi (MST) . Denne ideologien hindrer oss i å drive en god skole. Skolen er ingen behandlingsinstitusjon, og således er det ut fra dagens rammevilkår en utopisk målsetting at elever kan få adekvat hjelp og oppfølging innenfor egen skolekontekst. Oftest mangler ressurser og kompetanse. Det er ikke sjelden vi opplever at problemelever rett og slett stigmatiseres og ”isoleres” på den tradisjonelle skolearena.
Dette skaper alvorlige frustrasjoner hos elevene og alvorlige konsekvenser for lærerne som skal stå til ansvar for en forsvarlig undervisning. Jeg har stor sans for flertallets rettigheter i skolen uten at vi dermed tramper på de elever som ikke bærer på den største bagasjen. Kommuner og fylker har pr. i dag få tilbud til de som har alvorlige symptomer. De har fraskrevet seg ansvaret. Dette er betegnende for barne- og ungdomspsykiatrien.
Kjell Sørlien – cand.polit./ rådgiver