This is Eastbourne

Business as usual in Eastbourne. Selvmordsbombere og oversvømmelser på øyriket har ikke knekt the good old Dunkirk- spirit’n

 Antakelig den samme spiriten som siden 1971 har drevet stoppenlærer Arne Kjartan de Lange Ruud til å ta med ungdom fra Lier og noen utabygdsfra på språkreise til England. 38 turer har det blitt. De to første til Brighton. Siden har Eastbourne vært stedet.

Nå er elevene godt inne i den siste av de tre ukene oppholdet varer. I løpet av den tida har de fått føle The English way of Life på kroppen. Mjuk toast med plenty of smør, alle varianter av cerealen corn flakes med lunka melk – og utvanna juice. Lunsjpakker i mange størrelser- ved siden av bollene, ei sjokoladeplate og en bag of chrisp – salt & vinegar. Undervisning i garderobene til rugbyklubben der noe av gressmatta gjerne ligger igjen på flisene som et minne etter kampen kvelden før. Og med engelsklærer som gjør ”her best” for å tydeliggjøre forskjellen mellom norsk og engelsk skole.

Mye shopping – mer shopping. Fortvilelse over kredittkort som ikke får opp annet enn: "Sorry not accepted" på displayet i minibanken. Frustrasjon over stupide buss – og taxidrivers som ikke har fått med seg at krigen er over og at høyreiste blonde nordmenn ikke er fortroppen i en invasjonshær av bloody Germans som nå 67 år etter er i ferd med å try again.

Og flokkmodsen som  tar tak i femtenåringene og gjør dem uimottakelige for signaler utenfra når de ikke ulikt et fiskestim myldrer ut og inn av busser, opp og ned i undergrunnen og langs travle Streets of London.

Antakelig opplever de mye mer enn det som skribles ned på vurderingsskjemaet hver og en må fylle ut siste dagen. De fleste sitter igjen med ett og annet som vel ikke helt passer inn i det skjemaet, men som senere kan komme godt med ”on a rainy day”, som de sier her.
Excuse me, sorry og please. Jo, alle har forstått at flittig bruk av ordene er et minimumskrav for å kunne komme et skritt fram i egen forståelse av hvorfor they behave like Englishmen. Vi får håpe at noen går videre og senere i livet vil kunne glede seg over alt det underlige som menneskelig aktivitet har skapt på øya sånn litt bortenfor alt annet.

Flere bilder og artikler senere.