Den beste sommeren er nå

Ukens petit av Siri Walen Simensen, Egge, reporter i ukebladet Hjemmet.

Mitt beste sommerminne

Livet mitt har vært full av håpefulle, lengtende, sorgtunge, slitsomme, deilige og uforglemmelige sommerferier. Den fineste har jeg bestemt for meg at er nå – i år. I mitt barndoms rike, langt unna grønne og vakre Lier, er jeg omgitt av kneisende fjell, krystallklart hav og spontane og vennlige nordlendinger. Jeg føler meg hjemme blant folk som går ubedt på kaffebesøk, og som slår av en prat over hagegjerdet klokken 12.00 om natten!

Helgelandskysten er like vakker som Lier, bare på en helt annen måte. Jeg føler meg som verdens mest privilegerte menneske, som får oppleve to så vidt forskjellige verdener. Som ung vokste jeg opp i det lille tettstedet Sandnessjøen, der de fleste kjenner hverandre. Der deltok jeg i friidrett og stallarbeid fra jeg var ti år. Senere spilte jeg håndball på stedets damelag. Går jeg i dag, 42 år gammel, i den lille gågaten en vanlig sommerdag, møter jeg folk jeg ikke har sett på mange år, men som det føles som om jeg møtte så sent som i går. Favorittlæreren min, som var en kul lærer fra Østlandet, er blitt ordfører, men er ikke mer travel enn at han tar en kopp kaffe med en tidligere elev. De jeg gikk i klasse med, som jeg egentlig, den gangen, ikke følte at jeg kjente spesielt godt, stopper og spør hvordan det går. Det føles godt.

En sommer arbeidet jeg som ekspeditør i stedets motebutikk. Det var den sommeren jeg fylte 14 år, og jeg var avstandsforelsket i en gutt i Tromsø. I ettertid har det slått meg at det at jeg aldri fikk vite hva han syntes om meg, var selve beruselsen i den forelskelsen. Jeg satt og dagdrømte om han og meg. Selvfølgelig ble det aldri oss, men den sommeren var som en deilig drøm. På en skala fra en til ti, vil jeg rangere den til en nier – en god nier.

Kanskje kunne den sommeren blitt skrevet om som den beste. Eller den sommeren da jeg var ferdig med videregående skole og jeg forstod at jeg kom til å få den utdannelsen jeg ønsket meg. Det var en fantastisk følelse å vite at dørene for min fremtid stod åpne. Jeg skulle flytte langt bort og klare meg selv. Hvilken frihetsfølelse jeg hadde!

Men nei. Denne sommeren slår alle andre. Ikke det at jeg har arvet eller vunnet en stor slump penger, eller har hatt usedvanlig flaks på annet vis. Ikke det at noe helt konkret og spesielt har skjedd. Nei, nei, nei. At denne sommeren er mitt livs beste, skyldes det enkle faktum at jeg endelig er blitt voksen og forstår betydningen av ordet tilhørighet. Jeg har bestemt meg for, til tross små krangler om ubetydelige ting, at den beste tiden er nå. Barna mine, mannen min og jeg hører til i Lier, og gleder oss til å komme hjem til naboer, familie og resten av nettverket der. VI HØRER TIL. Samtidig føler jeg meg hjemme i Sandnessjøen, der jeg vokste opp, og på Dønna, der vi har bygd et sommersted og nyter late og aktive feriedager. JEG HØRER TIL.

Det er som om det først nå er gått opp for meg hvor heldig jeg er, som har friske barn, er frisk selv, og vokser opp i et fritt land. Samtidig har det blitt klart for meg at jeg er redd for å dø. Her inne i en liten vik har jeg fått tid til å tusle rundt å tenke over helt eksistensielle ting. Jeg vet hvor skjørt livet er, og av frykt for at denne sommeren kan bli den siste, har jeg bestemt meg for at dette skal bli den sommeren jeg husker best, og som mine nærmeste også minnes med glede. I alle de årene som kommer skal jeg ha ett mål: Å gjøre den sommeren jeg er i til den fineste. Det er et godt mål, slår det meg, her jeg sitter og soler meg i egne tanker.

For sannheten er at det er en stor utfordring å ha fritid sammen, når våre og ditt barn skal kose seg sammen. En fillete joggebukse kan føre til store diskusjoner, og lokke ufreden inn i huset som bare skal romme sol, glede og latter. Å få sitt livs fineste sommer der du er, nå, krever innsats nesten døgnet rundt. Det første jeg sier til meg selv når jeg våkner, er: ”Siri, dette skal bli en fin dag.” Kanskje fungerer det ikke 100 prosent alltid, men det hjelper!

Så her sitter jeg, mens solen skinner, klokken 12.00 på natten, og lovpriser livet. Jeg har hatt familie rundt meg, og det har vært en god dag. Når jeg puster dypt inn og ser utover havet, føler jeg meg rik og heldig. De gode stundene varer aldri evig. Det gjelder å gripe dem og nyte dem. Akkurat nå er et solstreif og noen måkeskrik nok til å gjøre meg lykkelig – fordi jeg beruses av min egen vilje til å være lykkelige.

Si det til deg selv: Jeg er lykkelig. Møt ditt eget blikk i speilet, og lytt til din egen stemme når du sier høyt og tydelig, og med trykk: Jeg er lykkelig. Du vil bli forbauset over hvor godt det virker. Det fantastiske er at de aller fleste av oss har mange gode grunner til å føle oss fornøyde i det livet vi har, med det vi har og de vi har. Stopp opp og kjenn på det. Det er godt å være til.