Forfatterbesøk på Tranby skole

Intervju med forfatteren Pål Gerhard Olsen

Les også: http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/olsenpaa.htm

Det er også noe av det fine med å skrive bøker, det er at du kan få frem andre sider ved deg selv, og du kan også kanskje komme litt ut av deg selv og bli en litt annen person. For vi forfattere, vi føler at vi blir de personene vi skriver om. Altså, jeg tror det kan være veldig frigjørende å komme litt ut av seg selg og vise litt andre sider av seg selv. Så det er helt klart at du kan få ut mange ting ved å skrive.»
Pål Gerhard Olsen forteller om hvordan han mener man kan få ut følelser ved å skrive. Selv begynte han ikke med å skrive før han var voksen.
«Mange tror jo at forfattere ofte var kjempeglad i å lese og skrive som barn, men sånn var det ikke med meg. Hvis noen hadde fortalt meg at jeg skulle bli forfatter da jeg gikk i åttende klasse, hadde jeg nok bare ledd,» fortalte han til åttendeklassingene et par timer fredag i forrige uke.
«Jeg ble forfatter av at jeg kjedet meg.» For det var nettopp slik, nesten så enkelt som det høres ut, at Olsen ble forfatter. I en alder av noen-og-tjue kjedet han seg på sosiologistudiet på universitetet, satte seg ned og skrev sin første fortelling.
« Jeg var for så vidt ganske glad i å lese da jeg gikk på ungdomsskolen og sånne ting, men det var det så mange andre interesser, så det var ikke før jeg var en og tjue–to og tjue år. Det kom veldig plutselig. En slags eksplosjon som hadde bygget seg opp over lengre tid.»
«Jeg tror ikke den var spesielt god,» forteller han om den første fortellingen og ler. Men selvfølgelig gjør øving mester, og etter noen refuserte manuskripter, kom endelig debutboka «Svart, svart – og et tynt lag hvitt» i 1985.
«Kjempegøy. Det er ingenting som slår den første følelsen, den å holde sin første bok i hånden. Det er noe av det flotte med å skrive med bøker, altså at det er bare ditt verk da, det er bare du som har skapt dette, og det er en fantastisk følelse.» Seinere begynte Olsen på Forfatterstudiet ved Høgskolen i Telemark.

«Det er ganske lenge siden, men akkurat da jeg begynte å skrive, tror jeg det viktigste var at jeg møtte andre som drev med det samme, og at det faktisk var mulig å tenke seg at man kunne bli forfatter. Så det var veldig inspirerende på den måten, og så fikk jeg noen gode råd, blant annet dette med at å skrive er å skrive om igjen, sånn som jeg sa litt om her i stad. Det har jeg tenkt mye på. Så det ga et godt grunnlag kan jeg tenke meg.»

På denne tida var det ei bok som betydde særlig mye for ham.
«Jeg husker da jeg begynte å skrive så var «Sult» av Hamsun ei veldig berusende bok å lese. Det var så fantastisk språkglede og sånne ting. Jeg tror kanskje ikke den betyr så veldig mye nå, men den gangen så var den veldig viktig.» Likevel er det ikke Hamsun som var det store forbildet, heller ikke da.

«Jeg hadde mer av det før, men det er en amerikansk forfatter som heter William Faulkner som fikk Nobelprisen like etter 2. verdenskrig. Han skrev noen fortellinger fra Sørstatene I USA, som jeg syns var helt fantastiske, fordi jeg syns han har en sånn spennende og dramatisk fortellermåte, og han har også et utrolig godt språk, og veldig flotte psykologiske portretter.» Og dette med psykologiske portretter Olsen selv også svært opptatt av.

«Altså, vi har positive sider, og negative og destruktive sider. Jeg er interessert i hvordan mennesker tenker. For ofte er det jo sånn at vi sier noe, og så gjør vi noe helt annet. Jeg tenker på hvorfor er det sånn,» forklarer han.

Siden debutboka i 1985 har Pål Gerhard Olsen rukket å gi ut snart 25 bøker, både ungdomsbøker, romaner og til og med et skuespill.
«Jeg har skrevet enkeltstående noveller, men aldri en hel novellesamling. Og jeg har aldri skrevet dikt. Heh. En veldig kjent forfatter som heter Jan Erik Wold, lyriker, han sier at «poesi er punktet, og prosa er linje». Og jeg tror rett og slett at jeg er skrudd sammen slik at jeg tenker i fortellinger. Jeg kan godt skrive poetisk, men jeg klarer ikke å bare skrive poesi, jeg må lage en fortelling ut av det. Så jeg tror rett og slett at det er sånn genene mine ser ut.» I disse 24 utgivelsene inngår også en bokserie om fotballaget Tigrene, samt krimbøkene om etterforsker Aron Ask.

«Det hadde nok vært verre hvis jeg bare skrev de bøkene i tett rekkefølge, men med «Tigrene» og Aron Ask så har jeg andre bøker i mellom. De krimbøkene jeg skriver, kommer sånn hvert tredje eller hvert fjerde år. Så tror jeg at det er veldig viktig med variasjon, at det er morsomt å skrive ulike typer tekster. Og jeg tror det er da du går lei, hvis du liksom bare skrive fotballbøker eller bare krim. Hvis du skal skrive en annen type fortelling, må du liksom finne et annet språk som passer til den fortellingen, og jeg tror det er da det blir morsomt å skrive hvis du greier å variere der, da.»

Fellesnevneren i de fleste av anmeldelsene av Olsens bøker er dette: Høye språklige ambisjoner. (For) Mange biter å legge på plass. Kritikerne ser ut til å være nokså enige i at Pål Gerhard Olsen sikter høyt i alt han gjør. Selv har forfatteren også vært litteraturkritiker. Dette må da være en nyttig erfaring som forfatter?
«Ja, jeg tror det, fordi at jeg tror jeg er i stand til å bedømme litteratur ganske klart og skarpt, også lærer jeg jo mye av å lese bøker andre har skrevet.

Før var jeg så redd for å lese bøker andre hadde skrevet, for jeg var så redd for å bli påvirket av dem. Men nå tenker jeg: - Jo mer, jo bedre! Så jeg syns jeg lærer mye av andre. Det er alltid morsomt å se hvordan andre skriver og hvilken stil de bruker og andre sånne ting.» Olsen har også fått tilbakemeldinger fra andre mennesker som har lest bøkene hans.
«Ja, det gjør jeg, og det er kjempehyggelig. Men jeg blir ikke så glad når noen vil at jeg skal skrive en hel sånn oppgave for dem, da,» smiler han og ler.

«Jeg får jo en del kritikk også. Da blir jo forfattere sure. Man blir jo sur i to minutter, så glemmer man det. Man må huske på at litteratur er jo veldig subjektivt. Hvordan man reagerer på en bok er jo veldig forskjellig. Vi er veldig forskjellige. Så en bok som betyr ingenting for en person kan være veldig viktig for en annen. Så det er rart sånn sett..» Og det er nettopp dette med hvordan mennesker kan være så forskjellige Olsen mener er et viktig tema i litteraturen hans.

«Hvis vi tenker en sånn fellesnevner, så tenker jeg mye på at vi mennesker er utrolig sammensatte. At jeg prøver å beskrive hvor mange sider vi mennesker har, så jeg tenker mye på det psykologiske, altså hvordan vi mennesker er skrudd sammen.» Om temaene har endret seg?
«Egentlig ikke så veldig. Jo, kanskje på måten jeg skriver dem på., Men for meg handler litteratur om to ting: Det er språk, altså måten du forteller på. Du kan få et godt språk vrd å beskrive menneske på en mest mulig fullstendig måte Og så er det psykologi, altså nysgjerrighet på hva som foregår inne i oss, i hjerte og hjerne, ja, hvordan vi tenker og føler og sånne ting.»

Hvert år de siste par årene har Pål Gerhard Olsen vært med å arrangere skrivekurs for ungdommer i Drammen. I tillegg har han engasjert seg i å få ungdom til å like å lese og skrive, blant annet med sine «advarsler» mot å begynne å skrive, og i dag er han på Trnby ungdomsskole for å fortelle om yrket sitt. Han har også vært opptatt med å skrive spennende barne- og ungdomslitteratur som virkelig fenger.

«Om du skal finne veien inn i litteraturen er det veldig viktig å begynne ganske tidlig. Hvis ikke du klarer å få leserne fra femte- og sjette- og sjuende klasse er det mange som aldri finner veien inn i dit. Jeg syns litteraturen er et fantastisk sted å befinne seg. Du får kunnskap om livet og menneskene, og du får masse underholdning. Og det som er det fine med bøker er jo at, ok, det er en forfatter som har skrevet disse bøkene, men du er jo med på å forme fortellingen, du putter jo alltid mye av deg selv inn i den.

Så jeg er veldig opptatt av at barn og unge liksom skal ha et rom, og litteraturen er jo et rom å gå inn i da, et veldig spennende sted å oppholde seg, og jeg mener det er viktig at barn og unge får muligheten til å komme inn i denne verdene da. Så derfor pleier jeg å skrive spennende fortellinger for barn og unge.» Men hva lærer han selv av dette, gjør det noe godt for hans egen skriving?

«Ja, det er ofte jeg syns at jeg lærer mye selv av det jeg holder på med, fordi mye av det vi forfattere gjør hver dag. Vi tenker ikke så mye over det. Det er bare sånn vi jobber, liksom. Så ofte kan det være veldig lærerikt for oss å begynne å snakke om det høyt, hvordan vi egentlig jobber og sånt, da. Da kan vi bli litt klare på hvordan vi selv jobber, og. Jeg synes det er morsomt å lære fra seg ting, da, og veldig morsomt å møte unge mennesker.»

«Har du sett igjen noen av deltagerne som forfattere seinere?»
«Vel, ikke enda. Jeg har jo sett mange talenter, men jeg har ikke holdt på så lenge at jeg sett at noen har klart å debutere etter et sånt skrivekurs. Men det er jeg helt sikker på at kommer. Det er alltid i hvert fall ett eller to åpenbare talenter på et sånt skrivekurs. Det er helt klart.»

Siden «Svart, svart – og et tynt lag hvitt» (boka som forfatteren selv synes at tittelen høres mer ut som et maleri) har Olsen gitt ut noe over ei bok i året. Selv mener han at romanen «I den røde sols lys» er den beste.
«Hva inspirerer deg?»

«Det er utrolig mange ting. Som jeg også sa litt om, så er det små og større ting i omgivelsene, mennesker jeg møter, steder jeg drar til. Det er utrolig mange forskjellige ting, da. Men hvis du skal begynne på en bok, så må du liksom være sikker på at du har stoff som holder til en hel roman. Så ofte er det sånn at du samlet opp stoff gjennom lengre tid, og så føler du at tiden er moden: Nå kan du begynne å skrive på en roman.»

Og skal vi tro kritikerne, pleier han i alle fall å ha mer enn nok stoff i romanene sine. Så det er mulig kritikerne må ha rett når de enstemmig mener at Pål Gerhard Olsens bøker (spesielt krimbøkene) han mange biter å legge på plass, mange historier/skjebner flettet inn i hverandre og lange psykologiske utredninger, rett og slett komplekst. Det er nok ikke for ingenting at Pål Gerhard Olsen aldri har hatt en skrivesperre.