”Don’t die”

Ukens petit er av Rune Elven
Også ved tidligere anledninger har jeg vært innom temaet offentlige toaletter. Den gangen dreide det seg om standard på herligheten, papirkvalitet og slikt. I dag skal jeg skrive om toalettpoesi.Det er sjeldent mangel på lesestoff når man har noen minutter i fred på ei offentlig skål. Det kan virke som om mange sjenerte poeter velger å skrive sine innerste tanker anonymt på en dovegg, framfor å ta sjansen på kritikk i all offentlighet. Vel er toalettet også åpent for allmennheten, og følgelig offentlig. Ikke mindre hemmelighetsfullt, blir det nøye gjennomtenkte budskapet presentert av forfatter uten navn og ansikt. Alle kan lese det, men ingen vet hvem som kom opp med gullkornet på veggen.
Det finnes ikke så mange kjente dasspoeter. Den eneste jeg kan komme på i farta er Killroy, men han hadde ikke så mye på hjertet. Stort sett består budskapet i å fortelle når denne kjendisen var innom de mest avsidesliggende steder. Egentlig ganske kjedelig – litt som et kjedebrev.
Saabye Christensen ga en gang ut ei bok, der han hadde samlet diverse sitater fra toaletter rundt omkring. Graffiti het den, og den ble nok ingen stor suksess, for ingen jeg snakker med har hørt om den.
Men la oss komme til kjernen. Hva står så skrevet med blå kulepenn på veggene rundt omkring? Jeg kjenner naturligvis bare den maskuline delen av dette feltet, og er ikke akkurat stolt av mitt kjønns lyriske ferdigheter. Jeg vil uten videre anslå at minst ¾ av diktene stort sett er kjønnsorganer, med enkelte innslag av rim. Så kommer en liten gruppe med meldinger jeg velger å klassifisere som hevn og plageri. Det er navn, telefonnummer og invitasjon til å ringe om man er interessert i å tre ett eller annet opp i noe annet. Jeg tviler egentlig på om dette er noe vedkommende selv har skrevet, kanskje bortsett fra de litt urovekkende teite invitasjonene til jenter som ønsker ett eller annet opp i noe annet. Jeg vet så mye som at jenter, ikke under noen omstendighet bruker herretoalettet, (med mindre det er lang kø der de bor og magen uler etter avlastning.)
Noen ganger har jeg derimot sett noen ganske snedige utsagn. Den siste jeg så var på et relativt pent toalett på en relativt pen restaurant. Med svart tusj (hvem i alle dager går rundt med slikt?) var det skrevet:
Don’t die
Dette virker kanskje ved første ettertanke, ikke all verden snedig. Men etter å ha tenkt litt over saken, har jeg kommet fram til at den er mer interessant enn det kan se ut som.
Det første jeg spør meg er: hva er temaet i dette utsagnet – hva vil forfatteren si meg? Er det en parodi på mer brukte toalettplagiater som for eksempel ”ride hard die free”, er det en ironisering over hele fenomenet toalettskribleri?
Det har også slått meg at det kan være snakk om en syk hamster eller noe slikt, og at forfatteren håper at tassen skal overleve en litt skral periode.
De mer avanserte forklaringene går på at det enten henspiller på noe annet enn selve livet, for eksempel engasjement eller kjærlighet? Kanskje det er skrevet som en melding til potensielle selvmordere som nettopp nå sitter med buksa på knæra og presser kaldt stål opp i haka.
Med ett ser stakkaren mot døra til avlukket, oppdager teksten, tenker at dette er et signal fra oven, tenker at livet kanskje tross alt har noe å tilby og at universet bryr seg. Så sikrer han pistolen og hiver den i papirkurva, tørker seg bak og går ut med håp.
Den siste muligheten jeg har tenkt på, er at forfatteren faktisk tror at dette er noe man kan velge.
Uansett ble det en tekst av det. Kanskje skal jeg printe den ut, og feste den med tape på dasser rundt omkring. Eller kanskje glemmer jeg hele greia, og lar den nettopp dø.