En låst dør eller et åpent sinn?

- Slik jeg ser det skal alle flyktninger vi mottar behandles med respekt og likeverdighet, sier Brynhild Heitmann.

Den årlige debatten om hvor mange flyktninger og hvor mange familiegjenforeninger Lier kommune skal ta imot i det kommende året er en viktig debatt i Lier kommunestyre. Den handler om hvor mange mennesker kommunen kan makte å inkludere i det pulserende livet, og om hvor mye dette koster kommunen av innsats slik at de som kommer på best mulig måte kan bli integrert i samfunnet. Staten finansierer etableringen av flyktninger hos oss de første årene. Planen er at etter hvert skal kommunen få inntekter gjennom skattebetaling og arbeidsinnsats fra dem som kommer.

De fleste kommunestyremedlemmene vurderer det årlige tildelingsarbeidet både seriøst og reelt. Man har en oppriktig vilje og et positivt ønske om å gi mennesker en mulighet til en ny start i livet. Svært mange etableringer går veldig godt. Vi leser også i avisene at barn med innvandrer bakgrunn tar høyere utdannelse. De menneskene som kommer ønsker oppriktig å gjøre en samfunnsinnsats. De lærer seg språket i rekordfart og kommer i arbeid innen få år. De som velges ut med flyktningsstatus til vårt norske samfunn velges ut fra vinkelen: Kan disse menneskene ha mulighet å kunne få sitt liv til å fungere i Norge? Dette er i svært mange tilfeller mennesker med et godt potensial. De fleste er ærlige mennesker og svært mange kommer fra en kristen kulturbakgrunn enten fra Østen, Midt Østen eller fra Afrika.  En mindre gruppe kommer fra en muslimsk kulturtradisjon. Slik jeg ser det skal alle vi tar imot som flyktninger behandles med respekt og likeverdighet.

Arbeidsinnvandring som Norge har mye av er et annet spørsmål. Denne etableringen er knyttet til EU avtaler og kommer ikke innunder kvotene for flyktninger.

Etableringen skjer i takt med de ledige boliger som Lier kommune klarer til enhver tid å finne frem til. Det er likevel en utfordring å klare å skaffe tjenlige familieboliger til store familier. Dette håper vi i Lier KrF skal bli bedre når boligene på Heggtoppen bygges. Temaet ”boevne”  som Liudalen og Haugen i Lier FRP refererer til i sitt innlegg omkring temaet:  ”Integrering og boligmangel” på Liernett for noen dager siden, er så langt jeg kan se mer en utfordring som er knyttet til psykiatri enn på flyktningsstatur og etablering. Lier FRP var muligens ikke til stede på seminaret som vi hadde omkring temaet ”bo evne” Jeg vil bare presisere at dem som ikke hadde bo evne og som det ble referert til i dette seminaret er i mange tilfeller psykisk syke mennesker, svært ofte med norsk opprinnelse. Mennesker som hadde bodd på gata og som brukte boligen til å utgyde sin aggresjon overfor samfunnet eller det offentlige systemet som de opplever seg urettferdig behandlet av.

Integrering i et nytt samfunn tar tid enten du er nordmann eller ny i Norge, kommet hit som flyktning.  Jeg kjenner mange nordmenn som har hatt sitt arbeid i Afrika eller i Østen i mange år og disse sier at det er på mange måter vanskeligere å komme hjem til Norge å etablere seg, enn å etablere seg i et mindre utviklet samfunn i utlandet. Dessuten kjenner vi alle til  store kontingenter med nordmenn som tar med sin norske kultur og etablerer egne samfunn for eksempel i Spania. Er dette noen mer edel handling en det vi ser rundt oss i Lier når våre nye landsmenn strever for å finne trygghet og trivsel? Jeg bare spør? Litt raushet bør vi som velfødde nordmann spandere på oss! Mennesket trenger trygge systemer rundt seg enten du er en etablert nordmann eller en ny innflyttet flyktning i Lier.

Svært mange kommuner har etablert et innvandringsråd. Dette kan være et nyttig redskap og kanal for å finne løsninger på det som ikke fungerer i prosessen rundt integrering. Selv om det er mye bra i Norge, er det slett ikke alt som fungerer. Vi lever i et åpent samfunn som er basert på å finne gode løsninger for innbyggerne. Hvorfor skulle vi ikke være så rause at vi også lar innvandrere og flyktninger få et organ for å finne frem til et best mulig liv til gode for alle innbyggere. Jeg har dessuten aldri opplevd at en innvandrer har forlangt at det norske samfunnet skal endres for å tilpasses en innvandrers kultur, slik Liudalen og Haugen hevder.

Jeg beklager, men kan det ha seg, at Liers FRP innbyggere ikke har noen kontakt med innvandrere eller flyktninger i kommunen siden utgangspunktet for utfordringer og løsningene blir så forskjellige fra for eksempel mitt ståsted. Kanskje løsningen ligger i å invitere hjem en flyktningsfamilie eller ny innflyttet til neste søndags middag for å knytte bånd og sette seg inn i hvordan det er å leve i Lier. Kanskje løsningen da ikke blir en låst dør, men et åpnere sinn.

Brynhild Heitmann
Gruppeleder Lier KrF