Har kvinnebevegelsen sviktet innvandrerkvinnene?

Leder av Drammens kvinnesaksforening og kvinnepolitisk leder i Buskerud SV, Janicke Karin Solheim (bildet), tar opp dette spørsmålet til debatt.

Drammen Kvinnesaksforening har arrangert paneldebatt på Papirbredden med temaet: ”Har kvinnebevegelsen sviktet innvandrerkvinnene?” Innlederne var Ana Maria Silva-Harper; leder for Innvandrerrådet, Aisha Ahmed; leder for Pakistansk Kvinneutvalg, Lola Awoyemi; leder for Afrikansk Kvinneforening, og Unni Helland; lærer og forfatter. Debatten som samlet rundt 50 deltakere, derav halvparten etnisk minoritetskvinner, ga grunnlag til refleksjoner.

Ana Maria Silva-Harper mener at kvinnebevegelsen har glemt innvandrerkvinnene. Det gir grunn til ettertanke når hun mener at kvinnesaken kan oppleves ”som en bulldoser som kjører på, skremmende og uttrygg”. Kanskje har hun rett i at ”det må en nyansering til, en stopp for å se oss tilbake om vi har glemt noen”. Kanskje vi bør lytte når hun etterlyser en kvinnesak ”light”, som tar hensyn til og respekterer våre nye landskvinner. Burde vi ikke se det innlysende at en kamp om likestilling for innvandrerkvinner må være på disse kvinnenes premisser? Selv opplevde Silva-Harper det som luksus å komme til Norge der familien kunne leve av en inntekt, og ha mulighet til å være hjemme ”til barna var tre år og store nok til å begynne i barnehage”. Hvorfor er det for noen vanskelig å forstå at hun finner det sårende når norske kvinner gir uttrykk for at innvandrerkvinner reverserer likestilling med å ikke sende barna sine til barnehagen tidligere? Må vi ikke være ydmyke overfor det uttalte ønsket om at ”Vi vil nødvendigvis ikke dit dere er”?

Det er imidlertid gledelig at Lola Awoyemi mener at det kvinnebevegelsen har oppnådd gjennom kvinnekampen, har gjort det enklere for kvinner med innvandrerbakgrunn å finne seg til rette i Norge, og kjempe for sine rettigheter. Mer betenkelig er det når hun samtidig påpeker at innvandrerkvinner må kjempe for å fungere i et samfunn som går altfor fort for mange, og at ”her tror jeg ikke vi blir møtt med mye forståelse og hjelp fra norske kvinner”.

Det er også verdt å merke seg det når hun påpeker at innvandrerkvinner savner engasjement fra etnisk norske kvinner angående enkelte saker, som f.eks. prostitusjon, omkjæring og tvangsekteskap.

Vedrørende saker som gjelder diskriminering, mener hun at innvandrerkvinner må kjempe mot dette selv også. Samtidig understreker hun at kvinner må stå sammen, uansett hvor de kommer fra, fordi ”vi som kvinner har mye til felles og sammen er vi sterkere når vi møter utfordringer.”

Norske kvinner i ledelsesposisjoner bør også lytte til Awoyemi når hun oppfordrer dem til å bli flinkere til å rekruttere inn andre kvinner, spesielt etnisk minoritetskvinner.

Samtidig deler vi Silva-Harpers ønske om rekruttering av personer med tokulturell bakgrunn i alle offentlige instanser. Dette for å øke kunnskap og kompetanse, og for å legge til rette for å bygge opp nettverk for innvandrerkvinnene.

Det er en kjensgjerning at minoritetskvinner taper på arbeidsmarkedet. De har vanskeligere for å få jobber enn etnisk norske kvinner og de har lavere lønn. På dette feltet kan kvinnebevegelsen bistå kvinner med innvandrerbakgrunn.

Aisha Ahmed setter søkelys på det faktum at det er et klart flertall minoritetskvinner på krisesentrene. Skyldes manglende engasjement fra norsk kvinnebevegelse angående dette frykt for å være politisk ukorrekt, slik Ahmed tror?

Unni Helland henviser til en stor undersøkelse, som viser at den viktigste enkeltfaktor m.h.t. god mental helse, er positiv identitet, og den viktigste enkeltfaktor for å utvikle positiv identitet, er å våge å risikere. Vi er nok mange som deler hennes bekymring om: ”Hvordan kan den burkakledde kvinnen ta sjanser i sin tilslørte virkelighet?”

Om temaet: ”Har kvinnebevegelsen sviktet innvandrerkvinnene?”, svarer Helland ubetinget ”Ja!”. Norsk kvinnebevegelse har vært for redd for å befatte seg med de vanskeligste temaene – kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, og ukulturen har blitt kalt kultur. Men fremdeles er det noen som kaller ukulturen for tradisjoner og kultur. ”Andre er respektløse og fronter minoritetskvinnene ved for eksempel å angripe hijaber og undertrykke de kvinnene som selv har valgt å bære hodeplagg”. Det er imidlertid nærliggende å spørre om hvor reelt dette valget egentlig er.

Vi balanserer på smal line. Hva er undertrykkelse? Vi kan stille spørsmål til lokale imamer: ”Hva mener dere om muslimske jenter som nektes leirskole? Hva mener dere om muslimske jenter som finner seg norske kjærester? Hva har dere å si til norsksomaliske Amal Aden som beskriver en kvinnehverdag i dagens Oslo som er ekstremt undertrykkende? ”Se oss!” ber Amal Aden i boka hun nylig har skrevet. Gjør dere det?” Siste spørsmål bør vi også rette oss selv: Gjør vi det?

I debatten la mange vekt på nødvendigheten av likestilte rettigheter, men at ”kvinnerettigheter” har ulik betydning for ulike kvinner. Det viktige er at enkeltindividet, ”Jeg”, ikke må føle diskriminering.

Alle religioner har kvinneundertrykkende elementer i seg, og dette må bekjempes. Religiøse tekster har hovedsakelig blitt tolket av den herskende mann. ”Vi, innvandrerkvinner selv, må tore å ta debatten, og sloss mot kvinneundertrykkende religion og kultur”, ble det uttalt, noe vi selvsagt bifaller.

Etnisk norske kvinner har brukt mange generasjoner for å få til frigjøring. Det vil ta tid for etnisk minoritetskvinner å oppnå det samme. ”De” må bestemme veien og farten selv, men ”vi” kan være der sammen med dem. Det VI trenger nå er de gode rollemodellene, nettverkene og organisasjonene.

Janicke Karin Solheim

Drammen Kvinnesaksforening / kvinnepolitisk leder Buskerud SV.