Hva gikk galt i kulturhussaken?

Hvorfor reagerte ikke administrasjon og politikere på blant annet mangelfull behovsvurdering, urealistiske budsjetter og andre kommuners negative erfaringer?

Det hvinte i bremser da det planlagte monsterbygget på bussholdeplassen i Lierbyen ble stoppet 8. mars. Bråbrems er tross alt bedre enn kollisjon, men i ettertid må man spørre om hvordan prosessen kunne komme så langt og gå så skjevt uten at flere reagerte.

Når forsmådde utbyggere nå sliper knivene og vil ha dekket kostnadene til planer og forslag, har de selvsagt et poeng, men ikke stort nok til å dekke over at de selv burde ha stusset over prosessen lenge før de brukte hundretusener på forslagene sine. Langt på vei fremstår de nå som nikkedukker som har latt taksameteret gå.

Behovet
Lier trenger kultur og kulturutøverne trenger brukbare lokaler. Det virker imidlertid som om ordet ”kulturhus” var så blendende at mange glemte å spørre om hva som skulle være inne i huset.

Vi har fått vite at det var behov for samlokalisering av visse kommunale funksjoner, en storsal med opptil 400 plasser og øvelsesrom for messingblåsere. Men hva med alle de andre kulturbehovene? Hva slags behovsvurderinger ble foretatt? Hva ble bygdas mange kulturforeninger og kulturutøvere forespurt om? Hva skjedde med svarene?

Rådgiverne
Et avgjørende feilskjær var kommunens intime samarbeid med ”Lier Kulturråd”. Mange har åpenbart trodd at ”kulturåd” er et kommunalt utvalg som skulle gi kompetente og objektive vurderinger av kultursaker. Slik er det ikke. ”Lier Kulturråd” har som formål å ivareta kulturhustilhengernes interesser. Det er en sak for seg at ”kulturrådet” kan nekte medlemskap blant annet på grunn av negativ innstilling til saker kulturrådet går inn for, som for eksempel kulturhuset.

Økonomien
Mens det var klart for de fleste at kulturhus land og strand rundt sliter uten å få endene til å møtes, holdt kommunen og ” kulturrådet” hallelujamøter på Haugestad med etterfølgende jubelrop på kommunens nettsider. ”Informativt og inspirerende” het det om et møte der de tilkalte kulturhustilhengerne fikk fortelle solskinnshistorier uten å fortelle om de mange kulturhusene som hadde støtt på store problemer.

Finansieringen
Det kom mange løfter om at det skulle bli lav leie i kulturhuset. På spørsmål om hvem som da skulle betale, var svaret at det var andre leietakere. Hvem disse andre leietakerne var og hva de ville bidra med, kom det aldri noe svar på. At kafeen var blant de få kjente inntektskildene for kulturhuset, fikk vi vite samtidig med at driften ble innstilt i to av de lokalene i Lierbyen som kommunen har vært pådriver for, toget og ”forargrelsens hus”.

Blant andre finansieringskilder er Lierkortet, som år etter år skulle gi en kvart million i overskudd til kulturformål. Hvor mye det har innbrakt, er så langt ukjent.

Resultatet
I ettertid er det selvfølgelig alltid lettere å se hva som gikk galt. I denne saken har imidlertid tegnene vært så tydelige at det har vært vanskelig å overse dem. Mange burde ha reagert tidligere.

Entusiasme er nødvendig for å nå et mål, men entusiasme alene er ikke nok. En passelig porsjon realisme må til om det ikke skal gå galt. I Liers kulturhusprosjekt manglet realismen.