Hva gikk galt med Lierbyen?

Alle spør om hva som kan gjøres med Lierbyen. Ingen var våkne da Lierbyen fikk bli som den ble, skriver Knut A. Andersen som inviterer til diskusjon og gjerne hører synspunkter

Bildet i ingressen viser Lierbyen i 1979. Bildet over viser Lierbyen i 2009 (Fotos: Knut A. Andersen).

Mitt første møte med Lierbyen var på Lier stasjon en kald februardag i 1954. Jeg var ni år og hadde neppe kommet til Lier om ikke bolignøden i Drammen hadde tvunget familien ut på leting etter hus i nabokommunene.

De mer enn førti etterfølgende årene kom jeg til å ha daglig nærkontakt med Lierbyen, og kontakten er opprettholdt etterpå også. Jeg har bodd i Lierbyen, tatt toget til og fra Lierbyen, gått på postkontoret og ligningskontoret i Lierbyen. Nå er både toget, postkontoret og ligningskontoret og mye annet for lengst borte, og derfor spør jeg meg selv når jeg iblant kjører eller går på gamle kanter: Hva skal det bli til med Lierbyen? Jeg behøver ikke tygge lenge på svaret: Noe gikk galt med Lierbyen og jeg er ikke sikker på at den kan reddes.

Begynnelsen
Jernbanen skapte i 1872 grunnlaget for den nåværende Lierbyen. Den store meierigården kom først. Den la bredsiden til mot stasjonen, og det oppsto et slags torv mellom meieri og jernbanestasjon. Lier hadde fått sitt første handels- og kommunikasjonssentrum. Deretter har det vært fritt fram.

Jeg husker meieriet med egen melkeavdeling der hel- og halvlitere ble tappet med en enkel håndbevegelse fra en stor tank. Der Liers engang største landhandel solgte alt fra kakepynt til herreklær, lyser nå et rullatorfylt utstillingsvindu mot den engang så travle plassen, der bussene til og fra alle deler av bygda kom og gikk og ikke minst rygget inn på oppstillingsplassene sine.

Gjett om jeg husker den grønne Narvesenkiosken på stasjonen med aviser, tobakk og sjokolade, og ikke minst sigarene som var soltørket etter langvarig opphold i kioskvinduet.

Jeg husker også Kolbjørn Mørks ”Lierbyens frukt og tobakk” og Hegsbros dagligvarebutikk, for ikke å snakke om Søstrene Buttedahls kafe nede ved brua. Jeg husker kolonialen til Foss og bensinpumpa utenfor. Den gang hadde dagligvarebutikkene bensinpumper. Nå for tiden har bensinstasjonene døgnåpne dagligvarebutikker.

Så var det slakter Gravdal og Sørums Bakeri med ferske wienerbrød og surrende veps. På slutten av femtitallet kom Lier Meieris kafeteria der man bestilte varmmat ved å la en farget kule rulle i et spor som førte ut til kjøkkenet. ”Terian” var sånn sett en foregangsbedrift innen ny teknologi og var dessuten blant de første stedene i Lier man kunne se TV.

I etasjen under ”terian” var det postkontor, senere jernvareforretning, og nå en frityr- og grillkrydderduftende hamburgerbar, mens Lierposten har overtatt kafeterialokalene i etasjen over.

Det får holde med halv-nostalgi fra forgangne tider, men glem endelig ikke at det var Lierbyen ”fant formen”, eller rettere sagt ikke fant den.

Hva var det som gikk galt med Lierbyen?
Egentlig gikk ikke så mye feil. Problemet var snarere at alt fikk gå som det ville og at lite gikk slik det burde, i alle fall fikk helheten lide under at Lierbyen fikk vokse fritt etter innfallsmetoden og tilsynelatende uten plan. Slik kan det forklares at Lierbyen har Norges trolig eneste julegate uten butikker eller butikkvinduer på noen side av gaten, og at man lar et bevaringsverdig sveitserhus forfalle midt blant nybygde og moderne toetasjers svalgangsboliger.

I så måte er imidlertid Lierbyen langt fra enestående. Man ser mer av det samme jo lenger nord man kommer i Norge. Når det skorter på penger og investeringslyst, blir det desto større begeistring over nye forslag fra folk med investeringsevne. Det meste blir godtatt, og som oftest uten hensyn til hva som er eller skal bli på tilgrensende tomter. Derfor ser man ofte bygninger som venter på at naboene skal bygge noe som passer ved siden av, men så passer det visst aldri likevel. At resultatet griner mot alle og enhver, bekymrer visst verken eier eller kommune.

Ikke overraskende står den eldgamle tujaen sorgtynget foran det som i en kortere periode var Liers eneste offentlige toalett og som nå fungerer som gatekjøkken. Et byggverk som utilsiktet er blitt et av flere store og små monumenter over tilfeldighetenes frie spill i Lierbyens utvikling.

Er det håp for Lierbyen?
I Lierbyen er det for langt å gå og for kort å kjøre. Parkering på dagtid var umulig så lenge at folk ga opp og fant butikker andre steder. Et handelssentrum kan bare overleve hvis det har en viss størrelse og tilstrekkelig utvalg, eller hvis det er lang vei til nærmeste by eller kjøpesenter. Sitter du først i bilen, er det ikke mange minuttene til større utvalg og lavere priser.

- Folk vil ikke handle i Lierbyen, sukkes det. Men er det ikke helt naturlig at Liertoppen er nærbutikk for alle som bor på Tranby og Lierskogen, for det er der de fleste liungene bor.
Ikke bare det, men dyktige planleggere var tidlig ute og lagde et av Norges største kjøpesentre. De tilpasset seg til virkeligheten og gjorde det meste riktig. I Lierbyen gikk det meste galt.

Knut A. Andersens epostadresse er kn-a-and@online.no