Banken blir borte
DnB NOR stenger kontoret i Lierbyen på fredag, og mange er skuffet. Men protester hjelper ikke. - Det skal bare være ett ekspedisjonssted i hver kommune, sier banken, som i sin lokale glanstid hadde både fire og fem filialer strødd utover lierbygda.
Slik løssluppenhet var mulig i en tid da både marginene og bemanningen var større og de fleste måtte helt til bankkassereren for å hente kontanter. Senere ble sjekkheftene allemannseie, og bankene ble papirmøller frem til nettbank, kreditt- og betalingskort overtok for noen år siden.
Bankkunder som ennå ikke har omstilt seg til nettbank og digitale fremskritt, må heretter ta turen til Amtmannsvingen eller Drammen. Det er det ikke alle som liker, og spesielt ikke de mange eldre som utgjør en stadig større del av befolkningen i Lierbyen.
Søren Falch Zapffe: - Vi blir ikke engang spurt.
På Lier Pensjonistforenings førvalgsmøte sist onsdag ble bankflyttingen tatt opp fra salen.
- Har partiene gjort noe for å hindre at banken flytter fra Lierbyen, spurte Osmund Gilje.
- Vi blir ikke engang spurt om slikt av banken. Det ble vi tidligere, svarte Høyres Søren Falch Zapffe.
Og akkurat det har Zapffe rett i. Lier Sparebank, som over tid og via utallige sammenslutninger er blitt til en bitte liten del av det store DnB NOR-systemet, var underlagt kommunestyret da den ble etablert i 1844.
Banken og bygda
De folkevalgtes innflytelse var betydelig i mer enn 100 år. I løpet av den tiden ble bankens hovedkontor etablert i Drammen. Det var i 1875. Etter fire-fem flyttinger rundt i byen flyttet banken i 1969 til slutt fra sitt eget bygg på Bragernes torg og slo seg ned hos Drammens Sparebank på den andre siden av gaten.
I 1981 gikk Lier Sparebank inn i Sparebanken Buskerud, som et tiår senere fusjonerte med banker utenfor fylket og ble til Sparebanken Nor. Etter et mislykket ekteskap med Gjensidige Forsikring innledet Sparebanken Nor i 2003 det nåværende forholdet til DnB.
Farvel til Lierbyen
Det var stor ståhei da banken for noen tiår siden fikk sitt nåværende bygg i Lierbyen. Nå blir det vesle bankbygget snart forlatt, i alle fall av banken.
Alle boksleiere har fått beskjed om å tømme boksene og levere tilbake nøklene før kontoret i Lierbyen lukker for godt.
Nøkkelen og det 26 år gamle kortet blir levert tilbake.
Tilbakeleveringen er en omstendelig prosess med mye datasjekking, papirer og underskrifter. Til sist får vi papir på at ”avtalen er sagt opp av legitimert leietaker”. Det 26 år gamle plastlaminerte adgangskortet blir avlevert, og en siste gang tar vi trappen ned til bokshvelvet.
En lubben kosebamse med mistroisk blikk vokter inngangen til hvelvet.
Nede i bokshvelvet er det stille. På sofaen ved gitterdøren vokter en lubben kosebamse. Døren lar seg ikke åpne via elektronikken i etasjen over. En vennlig dame kommer løpende med nøkkel og åpner gitterdøren, men selve bankboksen lar seg heller ikke åpne. Med assistanse fra datasiden får hun ordnet det også.
Boksen er tømt.
Vi tømmer boksen. Dobbeltsjekker at det ikke har glidd inn noen skattefrie tusenlapper fra boksene over og ved siden. Går ut gitterdøren, opp trappen og ut på parkeringsplassen.
Det går mot høst i Lierbyen
Vi ser oss omkring. På nordsiden av banken ligger Bakerikvartalets tomme butikklokaler, i øst er det bilopphogging og i sør er fotoforretningens lokaler nylig overtatt av et begravelsesbyrå. Det går mot høst i Lierbyen, det er sikkert. Sikkert som banken. Ja, enda litt sikrere.
