Lier Venstre 125 år

Er partiet i ferd med å våkne av Tornerosesøvnen?

Lier Venstre feiret 125 års jubileum sist lørdag. Til tross for mange nær døden opplevelser lever partiet fortsatt og har mange entusiastiske medlemmer i bygda som etter siste valg ser framtida lyst i møte.

Feiringen foregikk på Toget i Lierbyen. Ikke bare fordi Venstre gjerne liker å se på seg selv som miljøpartiet, men også fordi tidligere partileder Aud Vogt Johansen for snart ti år siden var den store pådriveren når det gjaldt å få et vognsett tilbake på skinnene i Lierbyen.

Foruten entusiastiske venstreliunger var også partiveteranen Halfdan Hegtun invitert.
Han ble født da Venstre var 36 år og kunne fortelle at han på hundreårsdagen for Bjørnsons fødsel deklamerte ”Over de høye fjelle ” i matrosdress. Venstre er partiet som gjerne lever høyt på glansen fra ”fornstora dar”, og dikterhøvdingen Bjørnson trekkes fram som folkeføreren som fra talerstoler og lokale scener landet over talte Venstres sak. Han var med i striden i 1880 årene da kampen mot embetsmannstyret, konge og regjering tilspisset seg, og representantene i Stortingssalen krevde all makt i den salen de satt i.

Venstrepolitikeren Johan Sverdup dannet da også den første regjeringen bygd på parlamentarismen, og i kjølvannet av den kom kravet om utvida stemmerett, en ny juryordning og nye skolelover, reformer som la grunnlaget for velferdsstaten. Halfdan Hegtun trakk elegant opp de store linjene og med historikernes innsikt, mediemannens formidlingsevne og politikerens glød, ga han partifeller på lokalplanet en historisk analyse som kan komme til nytte når de skal tale Venstres sak i bygda.

Torger Almaas, partiets mangårige sekretær, tok for seg Venstres historie i Lier og fikk fram hvordan de nasjonale føringene kom til uttrykk på lokalplanet. Helt programmessig, hadde vi nær sagt, var det bonden og læreren, Ole Jacob Sørum, som i 1882 fikk i stand en venstreforening i Lier. Første møte ble holdt på Eikenga, med ikke mindre enn fire stortingsmenn til stede.

Det gikk en venstrebølge over landet, sa Almaas. Og den ble sett på med frykt av den konservative Selmerregjeringen, ikke minst fordi det rundt organiseringen foregikk en folkevæpning som boksavelig talt var et farlig våpen i den demokratiske folkereisningen. Dengang var  Venstre radikalt og ble nærmest latterliggjort av makthaverne som så på venstreforeningene som en trussel mot det bestående.

Lier har aldri vært noen venstrebastion med unntak av årene rundt unionsoppløsningen, da partiet Venstre nesten hadde halvparten av kommunestyrerepresentantene.

Etter krigen var ikke partiet representert i kommunestyret før i 1959, da Harald Braathen kom inn. På den tida var skolebestyrer på Nordal Trygve Duna den drivende kraften i partiet. Det grodde fram et  venstremiljø på Nordal der Ingrid og Johan Brun og senere Tove Sæteren spilte sentrale roller. Kanskje kan vi takke fotografiene til Johan Brun fra Lierstranda for at ikke all bebyggelse der ble jevnet med jorda.

Kultur- og miljøpartiet er en benevnelse venstefolk gjerne setter på eget parti, og både nåværende og forhenværende kommunestyrerepresentant, henholdsvis Nina Johnsen og Tove Sæteren kom inn på partiets miljøengasjement. Når det gjelder kanaliseringa av Lierelva, miljøødeleggelsene på Lyngås og utbygginga av Fosskvartalet var Venstre på kollisjonskurs med flertallet i kommunestyret. I dag er Lyngåsmorenen borte, Lierelva er kanalisert og Lierbyen er et sentrum som sliter, kanskje  fordi det er store forventninger til at Gjeldstens millarder skal sett turbofart på ei storutbygging Lierstranda?

Men partiet har tross alt to representanter i kommunestyret, og vi gå mange tiår tilbake i historien for å finne så mange venstrerepresentanter på Haugestad. Nye konstellasjoner på Stortinget har ikke gjort saken lettere for Venstre. Sentrum er blitt uutydelig.

Men etter middagen holdt Hegtun et  spirituelt og engasjerende politisk kåseri bygd på egne erfaringer fra riks- og kommunepolitikken, der han konkluderte med at Venstre alltid måtte være et sentrumsparti.

Aud Vogt Johansen, Marianne Berg Korneliussen, Einar Hovde, Tove Sæteren og Nina Johnsen

Halfdan Hegtun