Skattejakt i Lier

Over 4 millioner kroner bortgjemt i Liers dype skoger

For å forstå mer av dette må vi først gå nærmere 200 år tilbake i tid:

Mestertyven Ole Høiland ble født i Agder i 1797. Han ble kjent som en stor utbryterkonge, og klarte å rømme fra fengselet hele 13 ganger.

Allerede i 1816 ble Ole Høiland tatt for tyveri. Han skal ha stjålet sølvskjeer, mynter, en gullring, lommeur og kjede av sølv, skospenner av sølv, sølvknapper, kniver, krutthorn og klær. For dette ble den unge gutten dømt til arbeid i Kristiansand tukthus i 2 år, noe som var den strengeste straffen for førstegangs tyveri på den tiden.

Men etter bare en måned hadde unge Ole Høiland klart å rømme, og de neste årene fortsatte med flere mindre tyverier, arrestasjoner, rettssaker, rømninger, piskeslag og annen hard straff. Høiland var stadig på rømmen, og i en lang periode skal han ha gjemt seg i marka rundt Oslo. Han skal visst ha vært veldig populær blant vanlige folk, fordi han utfordret autoritetene og det offentlige strafferettssystemet. Dessuten sies det at han bare stjal fra de rike.

Høsten 1834 var han på rømmen, og han bodde da i en kjeller på Torshov, hvor nedgangen var skjult under et skap. Det var her i denne kjelleren han planla sitt dristigste kupp, nemlig innbruddet i Norges Banks filial i Christiania. På kveldene rekognoserte han og memorerte hvordan den store hovednøkkelen med 14 hakk til hovedporten så ut. Deretter dro han hjem til skjulestedet sitt og produserte sin egen kopi etter hukommelsen.

Høiland valgte å slå til i den stille romjula for å komme seg inn i banken, og han bestakk to vakter utenfor banken til å se en annen vei da han skulle gi seg i kast med hovedporten. Han måtte gjøre flere forsøk på å komme inn i selve hvelvet, men låste alltid omhyggelig etter seg for at det ikke skulle bli oppdaget at han hadde vært inne. Den siste døren inn til hvelvet bød imidlertid på problemer, og han måtte ta turen hjem og file på dirken flere ganger før den til slutt passet.

Natt til 1. januar 1835 kom han omsider inn i hvelvet, og fikk med seg den svimlende summen av 64 100 speciedaler i en sekk. Han låste omhyggelig etter seg slik at det skulle gå lengst mulig tid før noen oppdaget innbruddet. Selve innbruddet var over på bare en times tid.

Det store ranet var en sensasjon i Christiania, og det gikk ikke lenge før Høiland var hovedmistenkt. Den 3. januar forlot han derfor byen, med et gevær over skulderen og pengesekken hengende på geværløpet. Han ville utgi seg for å være en jeger på vei hjem fra jakt. Husverten på Torshov som hadde gitt ham tak over hodet fikk 10 000 speciedaler. Deretter gjemte han ransutbyttet i Grefsenåsen, med unntak av 20 000 speciedaler som han tok med seg videre i sekken.

En god del av pengene ble brukt til bestikkelser og til kost og losji disse kalde januardagene. Belønningen var høy til den som kunne bidra til pågripelsen av Ole Høiland, og han kunne ikke stole på noen. Søndag 11. januar kom han til plassen Høiden under gården Gullang (Gullaug?) i Lier. Her bodde det en mann ved navn Erik Halgrimsen Høiden, som tidligere hadde sittet inne for seddelforfalskning.

De neste dagene reiste Ole Høiland hvilesløst rundt i området mellom Oslo og Drammen. Den 19. januar måtte han i all hast flykte fra Lysaker, da han ble angitt av ei jente som skulle gi ham ly for natten. Fra Lysaker ilte Ole tilbake til Lier og ankom Høiden klokken 01.30 natt til 21. januar. I det han tok i dørklinken, kom en mann ut av døren med et gevær foran seg, og befalte ham å gå inn i stuen. Inne i stuen var to andre bevæpnede menn, og Ole ble beordret til å kaste seg ned på gulvet med hendene på ryggen. Da han ikke adlød disse ordrene hurtigt nok, fikk han flere hugg over hendene med en sabel. Ole Høiland ble så bakbundet og ført til Drammen, og derfra videre til Akershus festning. På festningen ble han plassert i et trebur i Kronprinsens Kruttårn, hvor han snart ble en severdighet. Utenfor tårnet gikk det vakter døgnet rundt.

Husmannsplassen Høgda lå under Gullaug, like overfor det gamle stoppestedet på den nå nedlagte jernbanen, og det kan tyde på at det var her Ole Høiland til slutt ble arrestert. Det som taler i mot dette er at denne plassen ble lagt ned før denne tiden.

Som en liten kuriositet kan det nevnes at det oppstod uenighet om hvem som skulle ta regningen for Ole Høilands tid i arresten i Drammen. Siden han ble arrestert på Liers grunn, nektet Drammen å betale regningen på 5 daler 4 skilling. Etter først å ha utsatt saken vedtok liungene til slutt å anvise beløpet av kommunekassa.

Etter et mislykket rømningsforsøk i 1837, lyktes han på mirakuløst vis å rømme igjen i september 1839. Han fikk smuglet redskaper inn til cellen slik at han kunne sage seg gjennom gulvet og grave seg gjennom den mer enn to meter tykke grunnmuren av stein. Han arbeidet om natten, uten klær, slik at ikke skittent tøy skulle avsløre ham. Etter å ha kommet seg gjennom grunnmuren, hoppet han ti meter ned på bakken og ut i frihet.

Tre år senere ble han arrestert på nytt, og det var da en svært nedbrutt og utmattet mann som ble sendt tilbake til Akershus festning. Han søkte kong Oscar I om benådning, men den ble avslått.

Den 20. desember 1848 skulle oppsynsmannen hans se til ham, men det var ikke mulig å få opp celledøren. Ole Høiland hadde barrikadert døren fra innsiden. Gjennom nøkkelhullet kunne man se at fangen hadde gått til det skritt å henge seg, og det var fortsatt liv i ham. Men det tok imidlertid en halv time å få brutt opp den barrikaderte døren, og innen den tid var mestertyven Ole Høiland død.

Av de stjålne pengene fra Norges Bank kom de fleste etterhvert til rette, men fortsatt er det ikke kjent hvor det ble av de siste 18 401 speciedalene. Omregnet fra speciedaler til kroner og med hensyn til prisstigning vil det etter mine beregninger tilsvare 4,3 millioner kroner.

Og det er jo et faktum at Ole Høiland ble arrestert i Lier bare tre uker etter et av historiens mest spektakulære ran.
Så hvem vet? Kanskje det finnes en verdifull liten blikkboks gjemt bort i ei steinrøys i nærheten av deg?

Kilde: «Ole Pedersen Høilands Liv og Levnet» (1907) av Harald Meltzer (1814-62)