Om å spare seg til ruin
For en tid siden døde en venn av meg. Han var så til stede i mitt liv at da jeg helt til slutt sa: ”Vi snakkes,” visste jeg at den samtalen ville komme før eller siden.
Konfirmasjon - bør den ha en prislapp? Foto: Thorvald lerberg
Før han skulle i jorda hørte jeg en bemerkning om at begravelsen koster så mye. Ettersom makteliten har lagt seg flat for markedsøkonomien, er det grunn til å frykte at begravelsesbyråene snart vil kapre kunder ved å lokke med limousiner, matchende tilbehør og kjendissang fra galleriet. Det er nemlig ikke stort mer enn noen Gudsord fra presten som fortsatt er kostnadsfritt. Kanskje det er derfor vi i menighetsrådet i Sylling har fått saken om urnelunder på sakslista, et sted hvor det er mulig å komme stille og diskret i jorda. For ut fra et kristent sinnelag er det vel slik at et strålende punktum neppe gjør en livshistorie særlig bedre. Det var som et ekko fra møtene jeg har vært med på i kirkelig sammenheng de to siste årene. I gamle dager ble kirken kritisert for å diskutere lengden på pavens skjegg. I dag kan den klandres for å diskutere størrelsen på frimerkene. Det mangler penger til alt. Men det vil antakelig være lettere å få en gjennomsnittsnordmann til å tro på Bibelens mirakler enn å få han til å tro på pengemangel i oljelandet Norge. Der har flere en inntekt på godt over millionen i året enn det bor mennesker i Lier. Men pengene skal folk ha rett i lomma, og i den offentlige debatt kan det virke som lavpris på kjøtt og brennevin er viktigere enn rimelige offentlige tjenester. Jeg er stygt redd for at en reprise av korsfestelsen på Golgata med den forskjell at Barabas ble skiftet ut med Mammon, ville ført til et krav om at sistnevnte fikk klatre skyldfri ned fra korset. Og det ser ut at kirken sin vane tro, vil legge seg flat for pålegg ovenfra.
Kirkegodset - ut på eiendomsmarkedet? Foto: Thorvald Lerberg
Kirken i Lier skal neste år spare 460 000 kroner. De ansatte skjelver i skjørt og bukser, for gjennom stillingsreduksjoner er det virkelig penger å tjene. En offentlig tjenestemann som har overflødiggjort seg selv og blitt strøket av lønningslista, har i dagens Norge gjort en god jobb. Tilbake skal det være en sammensveiset stab, et maktsentrum på toppen som skal inspirere, motivere og utarbeide treningsopplegg til folk som aller helst skal arbeide frivillig ute i felten. Som lærer vet jeg at det ofte er vanskelig å lære bort noe en ikke kan selv. Det bør maktbyråkratene legge seg på hjertet. I Aftenposten leste jeg for en tid siden om en prest som gjerne kunne tenke seg å overlate prekenene til folk med tilstrekklig stort ego til å kunne overta prestens rolle på prekestolen. ( Hysj, ikke fortell det videre til politikervenner.) Som så ofte før fins svaret i Bibelen. Denne gangen i det jeg gjerne kaller ”kapitalens høysang” – i korthet handler den om hvor dumt det er å grave ned sitt talent. Slik jeg kjenner Jesus, tror jeg neppe han tenkte på penger og gull, men mer på at menneskene må få muligheter til utvikle sine særegenheter og evner til beste for hverandre. Så til alle dere som i det demokratiske Norge bare kan bruke ett redskap, sparekniven. Prøv dere ikke med hakke og spade i egen bakgård for å finne talenter! De fins ikke.