Ny i Norge

- Det er mange utfordringer forbundet med det å være ny i Norge, skriver ukens petitskribent, Siri Kitt Nævestad (på bildet) ---

Språkbarrieren er gjerne det første hinderet som skal krysses. Dette har jeg forstått at kan ta lang tid, selv om man fra naturens side er utstyrt med både velutviklede språkører og en genuin interesse for grammatikk og uregelrette verb. Norsk er det vi kaller et ”syngende språk”, og for utlendinger kan det være svært vanskelig å vite om mannen i gata henvender seg til ham med et spørsmål eller om han uoppfordret synger noen strofer fra en av våre nasjonale sang-skatter. Våre nye landsmenn må også huske å alltid fylle ethvert tomrom i en konversasjon med å si ”ja” på innpust eller med det megetsigende ”mmmm”. Heldigvis er de fleste av oss hjelpsomme og bidrar med glede til utlendingens ordforråd med et vell av obskøne banne- og skjellsord.

Dessverre er det slik at man på sin bratte vei mot å beherske norsk ( les: bokmål, østlandsk) kan komme til å møte på en trønder eller en vestlending. For en som akkurat har fått dreisen på perfektum partisipp, vil dette være en fortvilende og lite oppløftende opplevelse.  Det er ikke vanskelig å forstå at mange etter møte med en sogning kan være fristet til å gi opp. Trøsten må være at følelsen ofte er den samme for oss med lierdialekten som morsmål.

Den norske kulturen kan også være en innviklet affære. Det viktigste er nok å vite at man ikke under noen omstendighet skal sette seg ved siden av en fremmed på bussen eller toget. Dersom man mot formodning skulle bli nødt til å dele sete med en man ikke kjenner, bør man passe på å balansere ytterst på setet på den ene skinka.  For å utvikle gode skinkemuskler til slikt bruk, er det en fordel å lære seg å gå på langrennsski. Nok en utfordring.

Når man derimot har blitt kjent med, ja kanskje til og med gjort seg til venn med nordmenn, forventes det at man skal delta i selskapslivet med liv og lyst. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen for å unngå pinligheter. Særlig i disse julebordstider er det et utall mat- og drikketradisjoner som skal læres og deretter holdes i hevd. Det første man bør lære seg å like, eller i det minste lære seg å late som man liker, er akevitt. Veien fra venn til fiende kan være kort og brutal om man skulle komme til å ytre ukvemsord om denne nasjonale stemnings-løfteren. Man bør også akseptere at det eneste krydderet som trengs i hylla er salt, og at råtten eller lutet fisk er å foretrekke fremfor den kokte eller stekte varianten.

Snublesteinene ligger i kø for våre nye landsmenn og jeg må bare bøye meg i støvet i dyp respekt over hvordan de gyver på med mot i brøstet og vett i pannen. Det er slett ikke sikkert at den neste rulleskiløperen du irriterer deg grønn over langs veien er heilnorsk. Kanskje er han en akevittdrikkende amerikaner på vei til klubbmøte i foreningen Sognemålets Venner?