Mange gode minner

- Fra jeg var 16 til jeg var 22-23 år var jeg på Utøya hver sommer.

Venner, telting, bålfester, nakenbading, møter og diskusjoner. Bile opp, fine parkeringsplass på landsiden, ordne overfart med båten ”Reiulf”, finne teltplass uten for mye søle.

Slik kjenner jeg den virkeligheten som hundrevis av nye ungdommer levde i frem til litt over kl. 17 i går; fredag 22.juli 2011. Også derfor går mine tanker og sympatier til de berørte ungdommene og deres pårørende i dag.

Heldigvis kjenner jeg overhode ikke den virkeligheten delatkerne opplevde etter at dette menneskelige avskummet ankom øya. Enten det var et eller to kryp. Sinnet og frustrasjonen min gir meg lyst til å dehumanisere han eller dem. Jeg velger å gi etter for den lysten i dag. Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn det.

Heldigvis har de gode politiske kreftene i dette landet gjennom århundrer bygget og stadig forbedret et rettssamfunn som sikrer at en slik følelsesmessig forståelig lyst til dehumanisering ikke får styre statens håndtering av våre kriminelle, uansett hvor avskyelige handlinger de gjennomfører. Unntaket var en periode på fem svarte år på førtitallet, når dette avskummets datidige norske meningsfeller fikk styre i Norge med støtte av det tyske militærmaskineriet og den tyske nazismen.

Bildet av svinet(ene) som fremtrer nå er av en kristenfundamentalistisk, høyreekstrem, antidemokratisk taper. En taper som utvikler et intenst hat mot ”systemet”, et system som gir et vell av muligheter som han/de ikke klarer å nyttiggjøre seg. Mens hans tidligere meningsfeller for 65-75 år siden opplevde jødene som en egnet syndebukkgruppe, har dagens hatere definert den israelske staten som en idealstat som bekjemper muslimer, som er dagens mest egnede syndebukkgruppe.

Det felles interessante er hatet. Det er ironisk at det var islamistiske hatgrupper som etter bomben på Einar Gerhardsensplass, hyllet bomberen i en ubetinget identifisering med hans metoder og mål. En bomber som altså mener at hans hatkamp mot det norske demokratiet er nødvendig nettopp for å bekjempe islam!

I Norge er det i nyere historie BARE hatgrupper på ytterste høyrefløy som har gjennomført politiske drap og terrorhandlinger. Likevel har de vært med på å bygge opp et fryktbilde, i forhold til de like hatefulle islamistene, i vårt samfunn, som er så sterkt at selv jeg i noen timer i går var overbevist om at det var al-Qaida eller Ghadaffi-grupper, som sto bak bomben. Men når angrepet på Utøya ble kjent, antok jeg raskt at denne hateren var blondere enn de fleste. Det har vist seg å være rett.

Når våre ledere, som Stoltenberg og Stang, nå helt riktig har satt som mål at konsekvensen for samfunnet vårt skal være et enda sterkere demokrati, og et enda åpnere samfunn, må vi finne ut hvordan vi kan beskytte hverandre, og i alle fall våre unge, mot slike hatefulle svin. For om han gjennomførte de feige angrepene på uskyldige og ubeskyttede mennesker alene, så er han ikke alene om sitt hat og sine hatefulle holdninger og ideologi. Det viser dessverre allerede mange av de leserinnlegg som finnes på avisenes nettsteder osv. Og disse haterne er ikke bare psykiatriske tilfeller, selv om det sikkert også er noen av dem.

Derfor må vi alle gå i oss selv. Hvordan reagerte vi sist vi hørte eller leste hatefulle ytringer om samfunnet vårt, om regjering, om politikerne, om enkeltmennesker eller om enkeltgrupperinger som homser, lesber, muslimer, jøder, innvandrere, pakistanere, svarte eler hva det måtte være. Og ikke minst, når ytret vi oss selv slik? På måter som uttrykker vårt eget hat, kanskje til vår egen overraskelse, eller gir støtte og næring til andres hat.

Det er selvsagt helt i orden å være uenig i noe, og til å være kritisk til noe i samfunnet omkring oss. Det er faktisk helt nødvendig for at samfunnet skal utvikles og forbedres. Men det er ALDRI akseptabelt å fremme hat mot noen, verken enkeltpersoner eller grupper.
Dessverre er avisenes leserkommentarsider fulle av slike ytringer. Ytringene skal vi i all hovedsak tillate, men de må motsies og utfordres. Hvem har ansvaret for å gjøre det?

Jeg må si at jeg er usikker på i hvilken grad det er riktig å la nazistiske og rasistiske ytringer beskyttes av ytringsvernet. Dette er ytringer som har fått blomstre gjennom århundrer, og som aldri har bidratt til noe annet enn tragedier. Hver gang har ytringene på sikt ledet til drap og lidelser. Noen ganger til drap på enkeltmennesker, som Arve Beheim Karlsen eller Benjamin Hermansen, andre ganger til massedrap, som i Oklahoma City, Dar es Salaam, Nairobi, New York, London, Madrid eller i Oslo/Utøya og atter andre ganger til folkemord, som i Armenia, 2.verdenskrig, Kina, Kambodsja, Kroatia, Bosnia, Rwanda eller Darfur. Alle tragediene fulgte etter en stadig oppbygging av hatytringer, som i mange tilfeller ble stående uimotsagt, og til og med ble institusjonalisert. I min ryggrad ligger et ubetinget forsvar av ytringsfriheten, men når ytringen er basert på, eller underbygger, et rent hat, slik nazisme og rasisme har empirisk belegg for å være, finner jeg det vanskelig å forsvare at historien skal gjentas. Av hensyn til de som blir rammet.

Vi må alle sammen, utfordre hatfulle ytringer. Utfordre ytrerne på faktagrunnlag. Og på tanker om sammenhenger og konsekvenser.
Så må vi være åpne og ærlige om ubehagelige sannheter. Bare slik kan vi motvirke dem. Det er så langt ingen tilfeller av islamistisk terror i Norge, derimot en kjede av hataksjoner fra ytterliggående høyreekstremister. Dette må ha konsekvenser for hvor vi retter fokus. Like åpne må vi være på at overfallsvoldtekter nesten utelukkende begås av menn med kulturell bakgrunn, inkludert kvinnesyn, som ikke er norsk. Slike sammenhenger må innrømmes, analyseres og motvirkes.
Noe kriminalitet utføres av psykiatrisk syke mennesker. Det må vi vite og motvirke med defensive tiltak og psykiatrisk innsats. Annen kriminalitet begås av politisk gale mennesker. Det er ikke en medisinsk, men en politisk, tilstand. Den må nødvendigvis motvirkes på andre måter, og det er viktig at de to ikke sammenblandes. At dette svinet var en gærning, er vi nok enige om alle sammen. Men han var antagelig ikke psykiatrisk sjuk. Bare politisk sjuk. Det skal han ikke unnskyldes for, og vi må alle lete etter årsaker til at slik politisk sjukdom brer om seg, og like viktig, hvorfor vi lar den bre om seg.

Selv har jeg en anelse om at vårt velorganiserte mulighetssamfunn gjør det ekstremt vanskelig å oppleve at en likevel ikke lykkes. Og at en slik ikke-mestring i noen tilfeller fører til frustrasjon, hat og behov for syndebukker. Dette vil sosialpsykologer, rettspsykiatre og andre sikkert levere fakta om i årene som kommer. Da må vi politisk finne løsninger som identifiserer og motvirker slike forhold og gjøre tiltak overfor enkeltpersoner.

Av respekt for de som ble rammet, skal denne politiske gærningen stilles til rettslig ansvar for sine handlinger, og vi skal som samfunn bli flinkere til å unngå gjentagelser.

Fra mine muslimske venner i flere land har jeg mottatt dypfølt deltakelse i tragediene i går, også på et tidspunkt da både de og jeg antok at bomben skyldtes islamister. Heldigvis kunne jeg senere melde tilbake at dette svinet var et hjemmeavlet et. Noe de ble svært sjokkerte over. Fordi de oppfatter Norge som et trygt land med få problemer, mens de kjenner den utrygge virkeligheten islamistene har skapt i deres egne land, og den unner de oss ikke. Islamistene har i all hovedsak ødelagt livene for hederlige muslimer. Slik søker våre norske høyreekstreme å ødelegge livene for hederlige nordmenn. De har felles begrunnelse; Hat, midler; Vold og frykt, og mål: Ufrihet og tvang

Det spiller ingen rolle om de er mørkhårede eller blonde, om de kaller seg kristne eller muslimer. De skal ikke lykkes.

Bård Strand