Løpingens mentale rekreasjon, tvang og rus
Ukens petit er skrevet av Jan Terje Nilsen
Mennesket har gjennom alle tider strebet etter å oppnå en indre lykkefølelse eller eufori. En slik tilstand søkes nådd gjennom hypnose, meditasjon, religiøse anfektelser eller kunstige stimuli. Kan løpingen fungere som en åpningsport til slike mentale platåer? Mange lidenskapelige løpere og flere forskere mener det.
”The loneliness of the long distance runner” er en myte som forvirrer. Ensomheten kan ikke sammenlignes med det å være alene med seg selv (”aloneness”). Løpere ser fram til sin løpetur. Den gir deg en sjanse til å ta tak i og styre dine egne handlinger og tanker.Du velger selv distanse og tempo, og i en time eller to er det bare deg selv, dine innerste tanker og naturelementene som setter rammene. Du fjerner deg fra stresset og jaget, vekk fra telefonen og massemediene, vekk fra andre menneskers påvirkning. Tilbaketrekningen fra den ytre verden og inn i den indre stillhet kan nærmest virke suggestiv og rensende.
Løpingens status er ikke avhengig av materielle verdier , jobb og titler. Gleden ved løpingen kan ikke kjøpes for penger, men for anstrengelse og viljestyrke. Løperen og veien er knyttet sammen som malerens lerret og pensel, forfatterens penn og papir, billedhoggerens marmor og meisel. De er råmaterialene i prossessen. Ingen kan kjøpe kunstnerens talent, men enhver kan produsere kunst.
Enkelte ganger oppleves løperens mentale forandringer ekstra sterkt. Vi glir langt inn i oss selv i en nærmest kontemplativ tilstand, et slags tredje stadium. Mange har opplevd det og prøvd og satt ord på hva som skjer. En utbredt oppfatning synes å være at det er avspenning som fysiologisk skyldes at det utskilles antistresshormoner i blodet, de såkalte endorfinene. Den kjemiske oppbyggingen av disse minner om morfin, og vi vil derfor oppleve en slags ”rus”.
Den amerikanske forskeren Otto Appenzeller konkluderer med at denne ”runner high” – tilstanden oppstår på grunn av endringer i hormonaktiviteten, som igjen gir høyere smerteterskel og som i tillegg fordriver angst og depresjon. Psykologen Michael Sachs forklarer tilstanden som ”av euforisk intensitet, som uventet oppstår mens man løper, og hvor løperen fornemmer en opphøyd følelse av velvære og begeistring over naturen og en overskridelse av grensen til tid og rom.” Den amerikanske psykiateren Thaddeus Kostrubula har en teori om at den venstre del av hjernebarken mer eller mindre kobles fra under langløping. Uten å komme inn på detaljer kan man si at ved å åpne for den høyre del, vil tankene kjennes lettere og den intuitive og følelsesmessige del av personligheten forsterkes.
Resultatet av for ensidig opptatthet og ”fiksering” på trening kan i noen tilfelle i sin ytterste konsekvens føre til tvangsmessige handlinger og forestillinger. I sin bok ”Mental Løbetrening” nevner Terje Nordberg et illustrerende eksempel på dette. Han beskriver en lege som bruker løpeturer som avbrytelser i en travel hverdag, men som etter hvert ender i en besettelse. Arbeid, familieliv og samvær med venner blir mer og mer kulisser i selve hovedhandlingen – løpetreningen. De daglige løpeturene blir planlagt med like stor nøyaktighet som en generals strategi på slagmarken. Han løper ikke lenger fordi det gjør ham godt, men fordi han føler seg ”tvunget” til det. Den daglige dosen trening har blitt som en narkomans jakt på stimulans. Tankene kretser kun om den løpeturen han ikke har fått og medfører stadig større irritabilitet og til slutt depresjoner.
De færreste av oss opplever heldigvis en slik utvikling. Ikke desto mindre vil vi nikke gjenkjennende til noen av symptomene. Det kan være fysisk og psykisk meget krevende å holde treningen ved like hele året gjennom. Det må derfor være på sin plass å poengtere viktigheten av å overholde balansen til våre omgivelser. En fortløpende vurdering av vår helhetlige livsmønster er nødvendig for ikke å bli fanget av ensidigheten og monotonien. Stikkord i treningen bør være periodisering og variasjon. Ved å sette løpingen inn i en større sammenheng vil også livskvaliteten få større grobunn.