- Det går alltid et tog?
- Vi har kronisk mangel på folk som kan gjøre vedlikeholdsarbeidet på jernbanen, skriver Olav Breivik (V).
Det går alltid et tog?
Etter sommerens store skippertak i Oslotunnelen, og åpningen av ny tunnel/dobbeltsportrasè mellom Asker og Lysaker i forrige uke, skulle man tro at togene endelig kunne gå i rute! Men den gang ei. Det er både forsinkelser og avlysninger i morgenrushet. Av og til kommer bare halve toget, slik at de som er så heldige å få komme med blir stående som sild i tønne. Mange blir henvist til senere tog eller alternativ transport. Det irriterer og stresser oss, og det medfører ekstra kostnader for bedriftene vi jobber for.
Av og til må NSB ta skylda (for manglende togpersonell og feil på togsettene), og av og til må Jernbaneverket ta skylda (for signalfeil, kjøreledninger som detter ned og sporvekslere som fryser fast).
Som pendler over lang tid, er det påfallende å registrere hvor ofte NSBs kontrollgruppe er på jobb for å sjekke månedsbillettene våre umiddelbart etter en dag med forsinkelser. Da kommer de ”togende”, gjerne 6 stk samtidig, med politimyndighet og stramme miner. Her skal ingen slippe unna. Angrip fra begge sider og sperr alle utganger! Dersom en stakkar, som er skikkelig trøtt i trynet, har glemt lommeboka denne dagen, er hun ille ute. Da har man begått en av de 7 dødssynder og skal straffes hardt! ”Værsågod og aksepter forelegget på stedet!” ” Værsågod, i dag er det din tur til å sitte urørlig i gapestokken hele veien inn til Oslo!”
Tenk om disse myndige kontrollørene i stedet hadde blitt byttet ut mot vennligsinnede kaffeservitører som med et smil tok seg bryet med å unnskylde gårsdagens forsinkelser og ubehag. Det hadde vært en passende, men dessverre akk så overraskende vri fra vår statlige transportør sin side! Tenk så mange flere fornøyde passasjerer NSB ville hatt med en litt mer ydmyk tilnærming. Det handler kun om en vilje til å sette kunden i fokus. Ikke love mer enn man kan holde, og forsøke å rette opp igjen når det blir begått feil og varen ikke har blitt levert.
Men, bakenfor disse daglige, kanskje litt trivielle, pendlerproblemene mine ligger et større og tyngre strukturproblem. Jernbanesektoren sliter med politisk kortsiktighet og sentral politisk styringsmani, et internt ”laug-system” der gamle ”venner” passer på hverandre og, som mange andre, et norsk lunefullt vinterklima. Politikerne først: De har trenert jernbanevedlikeholdet i mer enn 30 år. Jernbanen har ikke fått de midlene som skal til for å løse samfunnsoppgaven sin. Har man først laget en god og sikker jernbane med riktig kapasitet kommer automatrisk inntektene. Toget ville sannsynligvis være førstevalget for 90% av oss som må innover mot Oslo hver morgen. Nå velger i stedet mange tusen å sitte varmt og trygt i lange køer alene i sin egen privatbil. Der er man sikret et sete, morgennyheter på radio og man vet når man kommer fram, - selv om det tar litt tid.
Men, situasjonen er verre enn som så. Ikke bare har de sentrale politikerne latt være å bevilge nødvendige midler; de få midlene som har blitt bevilget har de til alt overmål detaljstyrt. Våre sentrale politikere vet jo best hvordan Jernbanen skal styres! Slik skal man ikke overlate til glade amatører som har jernbanen som yrke gjennom et langt liv…. I tillegg bestemte politikerne for ca 10-15 år siden at det var mange hundre for mange jernbanefolk i vårt lille Norge. Vekk med dem. Dette får vi svi for nå: Vi har en jernbanesektor som har skutt seg selv i foten. Det har blitt ekstremt vanskelig å øke kapasiteten, for hvem skal lære opp de nye som skal inn i jernbaneyrkene signal, KL og banemontører? De få som kan disse fagene har ikke tid til å drive opplæring. De har nemlig mer enn nok med å drive døgnkontinuerlig brannslukking på et allerede avleggs anlegg. Jeg må skrive dette med store bokstaver på veggen: DET HJELPER IKKE HVOR MYE MIDLER POLITIKERNE NÅ SRØYTER INN I SEKTOREN. VI ER I KRONISK MANGEL PÅ FOLK SOM KAN GJØRE VEDLIKEHOLDSJOBBENE!
Vel, noe kapasitetsøkning kunne vi kanskje fått til ganske raskt, men da måtte ”den hellige treenighet”, nemlig Jernbaneverket, Jernbaneskolen og Jernbanetilsynet ha evnet å sette seg ned sammen for å gjøre det norske jernbaneregelverket litt smidigere. Nå har vi en ”Catch22” tilstand der alle skylder på alle. Hvorfor tar det bare 14 dager for en norsk jernbanemann, med riktig utdannelse fra Norge, å få lov til å jobbe selvstendig på svensk jernbane, mens det tar minst ett år for en svenske å få lov til å jobbe på norsk bane, selv om han er kvalifisert i sitt eget hjemland? Svensken må jo avlegge norsk fagbrev, må vite. I tillegg til alle de norske sikkerhetskursene…. Svenskene har 5 jernbaneskoler. Vi har bare 1 i Norge. Det finnes mange bra jernbanefolk i Sverige som gjerne hjelper oss med å både bygge og vedlikeholde. Vi betaler jo ofte det dobbelte av hva de selv er vant med! Ville ikke du også stått klar til å gjøre en innsats i et annet land med slike utsikter til fortjeneste. Hva er det egentlig som hindrer oss? Jeg bare spør…..
Olav Breivik
Lier Venstre
