Om synden, bukken og havretrollet

I ukens petit skriver Truls Hallingstad om "syndebukkene" i nyere og gammel tid ----

Rikshospitalet får ny sjef. Forgjengeren var avholdt og dyktig, gjorde jobben sin. Kanskje for godt, kanskje falt han for sin egen effektivitet. Han måtte ofres. For over sjefen og over hverandre svever stadig skiftende styreorganer med ansvar oppover og myndighet nedover, for å holde tukt, og kjølvannet rett. Øverst svever Staten. Med ansvar nedover mot folkedypet, for lovede helsetilbud. En gang var ansvaret Rikstrygdeverkets.

   Ettertiden vil vise hva som var riktig eller galt i forhold til Rikshospitalets formål, og hva som vil gå godt eller galt i manøvrering av kjempeprosjektet Helse Sør – Øst. Vi minnes Avinor og offerlammet der, for en mykere kurs. Vi minnes Manuela. Hun var i Lier og talte for de utvistes kår på Ulven. Nå er hun selv vist døren, visstnok falt også hun for eget grep.

   Hauk over hauk var det nært å nevne om spillet med egne og lånte midler som mange norske kommuner var med i, en god del flere enn de uheldige. Så lenge det gikk godt låt alle vel, oppover gikk det, men der oppe var stupet som haukene skygget for. Etter stupet blir det fremstilt som et spill mellom hauk og due, der de uskyldsrene duene riktignok var valgt til, og hadde påtatt seg, å passe godt på publikums penger, men ble uvillig ledet av korp og hauk. Foreløpig skal bare få av rådmennene deres være ofret til beste og bot for det tapte.

   I førkristen tid kunne man i Midt-Østen laste syndene av seg og legge dem på ryggen av en sauebukk som de jagde ut i ødemarken. Der måtte syndebukken leke sisten med ulv og ørn. Den som fikk sisten, fikk vel også synden og skylda?

   Slik bruk av syndebukk for å slippe unna har neppe noen sterk rot i norsk tradisjon, det ville ikke være høvisk. Bukkene Bruse er våre forbilder, der den minste og mellomste med kløkt og list kommer seg forbi trollet uten å bli spist eller skadet, og den største kommer sist og ordner opp. Han går uredd til kamp og overvinner uhyret. Det skulle tatt seg ut om vi en eneste gang lot trollet ta den minste.

   Vår nasjonalskald, Alf Prøysen, beskriver en speilvendt syndebukksituasjon i visa om nattefrieren. Både jenta, hennes strenge fader og frieren må bære syndens bør og gå i hundene, mens snekkeren som ”laga stægan ta røtne bord”, og til slutt er tragediens skurk, går fri, med skylda men uten ansvar. Trolig trives han og snekrer videre, uberørt.

   ”Smeden og Bageren” av J.H. Wessel har vist vei. Dommeren er diktets hovedperson. Uten hans velfunderte dom ville byen mistet sin uunnværlige smed. Han ofret en overflødig baker.

   Men ”den Bager græd gudsjammerlig da man ham førte bort.”