Betraktninger over ei bok jeg ikke har lest

18- årig sambygding med i utryddelseskrig

Sommeren er tid for lesing. Derfor har det blitt noen bøker i år også,  deriblant en tre-fire om krigen. Men da jeg trådte inn i bokhandelen for å få tak i den som hadde vakt størst interesse ut fra omtale på radio og i avisene, var den utsolgt. Til og med ekspeditøren stusset litt over at den forsvant så fort fra hyllene.

I boka ”De som falt”, avslører journalist Eirik Veum skjebnen til nordmenn som falt i tysk tjeneste. I omtalen av boka hadde jeg lest at en 18 årig sambygding var blant de drepte.
Han falt visstnok i  Warszawa i 1944. Det ble neppe lyst fred over hans minne, og nå var han blitt offentlig kjent gjennom en bok om norske frontkjemperes skjebne. Nesten 850 nordmenn ble drept. Flere enn 5000 var med  i Waffen SS, men langt flere ønsket å trekke i tysk uniform og kjempe på Østfronten. Liungen var bare en av mange, og at han var med på likvideringen av sivilbefolkningen i Polens hovedstad høsten 1944, var kanskje en tilfeldighet.

 Andre døde på soldaters vis andre steder der det var deg eller fienden, og vegring betydde en kule fra egne offiserer. Dette er ikke første gang en liung blir trukket fram i bøker utgitt om norske frontkjemperes innsats. Det har hele tiden lekket fra det vanntette skottet der politikere og lojale historikere ønsket å gjemme krigshistorien som ikke skulle komme folk for øre.

Rundt denne saken har det oppstått et klima som gjør at det selv i dag er problematisk at de som fra det offisielle Norge har fått betegnelsen landssvikere og moralsk fordervelige, nå snart 70 år etter, skal identifiseres. Resultatet kan bli at slekta må stå til spott og spe og nærmest bære skyld for det som hendte. For annerledes blir det ikke når historieformidlingen etter krigen hadde i seg elementer av at den nazistiske giften lå i genene, og ble ført videre i generasjoner til evig tid, et vanlig synspunkt i totalitære regimer som ønsker å kvitte seg med systemkritikere. Vi blir så lett en del av den tankegangen vi så gjerne fordømmer hos andre.

I nazismen har vi gitt ondskapen et navn og et ansikt langt borte fra våre egne hjerter. Så la døden inntil videre være den store forsoner, om ikke annet enn for Guds skyld.