Karin Fossums beste

Det er min vurdering etter å ha brukt store deler av en sommerdag på syllingforfatterens siste bok, Den som elsker noe annet
- Intet menneskelig er meg fremmed. Jeg vet ikke hvem som sa det. Kanskje var det Jesus? I så fall har jeg større forståelse for hvorfor han i så stor grad la vekt på tilgivelsen i sin forkynnelse. Til meg kom ordene naturlig etter at jeg hadde lest Karin Fossums siste bok, ”Den som elsker noe annet”. Jeg har lest mange bøker av min skriveføre sambygding, men den siste synes jeg faktisk er den beste. Den gikk unna på noen timer i solveggen, bare avbrutt av nødvendige turer til og fra kaffetrakteren.
I boka perfeksjonerer hun stilen hun har lykkes så bra med i bøkene hun har utgitt siden romandebuten i 1995. En lavmælt og intens form som uten de store ordene skaper intens uhygge i en tom hverdag når de evige dramaene i livet slår til. Denne gangen handler det mest om pedofili, forbudt kjærlighet, i hvert fall innenfor vår kulturkrets.
Vi møter overgriperen som i utgangspunktet ikke er så ulik deg og meg, men som livet ribber for det meste og som til slutt tar sjansen på å leve ut sin legning i en form for siste glede. Noe som får katastrofale - og for overgriperen uante følger. Han ville det godt.
Den ytre handlingen er slik. En åtteåring blir funnet død under et tre av et turgående ektepar, delvis avkledd og med tydelige tegn på misbruk. Reinhardt og Kristin Ris som på overflaten lever et tilsynelatende harmonisk liv, er totalt fremmedgjort for hverandre og har helt motsatte synspunkter på det som har skjedd. Ekteparet er med på å belyse det som vel er et undereliggende tema i boka, kjærlighet og hvordan dette mangesidige begrepet kan arte seg alt etter hvilke vekstbetingelser det blir gitt i hvert enkelt menneske.
Overbetjent Konrad Sejer og Jacob Skarre blir satt på saken. Og diskusjonene dem i mellom mens de arbeider omtrent døgnet for å løse mordgåten, gir ikke bare leseren innsikt i juridiske spørsmål angående saken, men også innsikt i de to etterforskernes forsøk på tolkninger rundt ugjerningen. Selv om vi vel blir sittende igjen med en følelse av at vi må lete forgjeves etter den endelige forklaringen, hjelper Karin Fossum oss et godt stykke på vei. Som god politimann er det naturlig at Sejer mener at Norges lover skal sette grenser for vår aktivitet. - Absolutt alle må følge Norges lover. And that’s it.
Overgriperen blir tatt, men vil han føle skyld, vil han fornemme angerens ikke fortærende ild inntil sin dødsdag. Neppe. Han var tidlig disponert for forbrytelsen han senere skulle begå. Det skulle bare noen havarier til før murene ble brutt og forbrytelsen var et faktum.
Men boka inneholder et mord nummer to, og det er verre i så måte. De skyldige blir tatt, men av grunner jeg ikke vil røpe her, vil de slippe straff. Likevel vil en voksende skyldfølelse prege gjerningsmennene på en måte som vil kunne virke helt bestemmende for livene deres til siste slutt. I motsetning til hvordan vi ofte på et tidlig tidspunkt i Fossums romaner vet hvem morderen er, blir kjent med han og kan føle sympati og avsky alt ettersom, blir de skyldige i det siste mordet først avslørt helt mot slutten av boka. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor hun har valgt å gjøre det slik i det tilfellet.
Det er framfor alt refleksjonene rundt den pedofile og hvilke reaksjoner og følelser forbrytelsen graver fram hos innbyggerne i ei lita bondebygd, som gjør romanen så ulidelig spennende og engasjerende. Og om vi blir sittende igjen med en del spørsmål til slutt, f.eks hva er Reinhardt Ris sin innerste hemmelighet, har Karin Fossum sagt sitt. Det er vel ikke meningen vi skal komme til bunns i verken oss selv eller andre. Kanskje vi i likhet med Sejer, eller for den saks skyld presten som forretter i begravelsen til åtteåringen, bør la noe utenfor oss selv sette grensene.
Når jeg nå løfter blikket er solen borte, og fjorden ligger gråværsfarget med åsrygger rundt. Kunne det skjedd her? Selvfølgelig. Jeg hadde mens jeg leste en svak fornemmelse av at jeg satt i sentrum av begivenhetene. Kanskje sambygdinger, som jeg sterkt oppfordrer til å lese boka, vil føle det samme - hvis de da følger oppfordringen.
Tittel: Den som elsker noe annet
Forfatter: Karin Fossum
Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen