Terningkast på kirkebakken.

Det hender jeg angrer på det jeg skriver. Som da jeg for en tid siden i en leder i Menighetsbladet påstod ikke å huske en eneste av alle de prekener jeg har hørt. Det var flåsete og må ha virket sårende på prestene her til lands som forbereder ca. 1000 søndagsgudstjenester året rundt.

All den stund det er fra prestehold jeg ofte har mottatt et klapp på skulderen for skriveriene mine, burde jeg ikke brukt et tvilsomt hukommelsestap som springbrett til det som fulgte. Bare en ting hadde vært verre. Jeg kunne ha latt være å skrive noe i det hele tatt. Det å ikke bli sett, ikke bli vurdert og altså fullstendig ignorert er verst. Jeg liker fortellingen om Sakkeus i N.T. Dypest sett handler den om å bli viet oppmerksomhet.

Jesus ville advare mot at vi mennesker overser hverandre, en herskerteknikk som er hyppig brukt av maktmennesker også i dag. Fra arbeidet mitt i skolen vet jeg at dårligste karakter er bedre enn ingen vurdering, og høylytt kjeft er bedre enn en slags svimete likegyldighet fra lærerens side. Nå har biskop Wagle i Nidaros gått ut og ønsket en vurdering av prekener etter terningkastmetoden - ganske modig av en prest som et samla sensorkorps neppe ville gitt mer enn 2 til 3 eller omvendt på det han sa da Märtha og Ari ble viet. For mange, også prester, kan det være sunt å få rokket ved egen fortreffelighet gjennom kritikk og vurdering utenfra, og for den som mener å ha funnet "hele sannheten" kan innspill fra sidelinja være nyttig hjelp til å få flyttet litt på fokus. Og reaksjonene har ikke latt vente på seg, gudskjelov. Garvede skribenter fra ei presse som ofte relaterer spørsmål om liv og død til idrettsmillionærers selvpåførte skader, har på søndagsmorgen gått i kirken for å gjøre seg opp en mening om hva det hele dreier seg om . Selvfølgelig har det blitt en del harselas rundt det hele, prekenen som litterær sjanger og kirkerommet som en scene for nye skuespill hver søndag. Men summa summarum synes jeg utspillet er blitt behandlet med respekt. I hvert fall synes ikke folk at kirkens forbedringspotensiale ligger i å gjøre store forandringer i form og innhold i det som kommer fra prekestolen. Nei, folk ønsker å kunne nikke gjenkjennende om de mot alle odds skulle få vende tilbake en gang i evigheten og få være flue på veggen under en gudstjeneste i hjemkirken. Men det ligger en betydelig pedagogisk utfordring i det å skulle formidle evige sannheter på en måte som trenger gjennom lydmuren rundt moderne mennesker. Og uten en viss feed-back utenfra vil alt trutne og ikke nå lenger enn til kirkedøra.

"Det blir som å sette tidens tann i evighetens puls," var det en som skrev. Det er ikke akkurat noe litterært kvantesprang, men det uttrykker et slags minste felles multiplum for hva saken gjelder. Så minner vi om at mobiltelefonen skal være slått av under gudstjenesten. Men send gjerne en SMS fra kirkebakken og fortell presten hva du synes.